Tredje kategori: Bilde/foto

Vi anbefaler deg å lese bidragene før du ser i kommentarfeltet hva andre har stemt. Akkurat nå har du sjansen til å gjøre deg opp en 100% upåvirket mening. Alle bildebidrag er i form av thumbnails som blir større om du klikker på dem. Vi prøver å gjøre det litt likt for alle.

— — —

En moderne lekeplass

— — —

Uten tittel (red.)

(Red. anm.) tittelen her er visstnok “Ro”.

— — —

Nattengel

— — —

Farvel

Han rir ikke lenger inn i solnedgangen…

— — —

Trynevrenger kona

Er jeg ikke heldig som har en så glad kone?

— — —

Dennis

Du er ikke aleine før du forstår at din beste venn er mer opptatt av en pinne.

— — —

Usjarmerende prisstigning

Det er så kjedelig når noe som i lang tid har kostet Kun kr. 10,-, plutselig koster Kun kr. 12,-. Det blir liksom ikke den samme sjarmen ved det lengre.

— — —

Byen

Godt beskrevet i gudiebøker
med sine vakre bygninger,
storslagne monumenter,
kartet med røde streker for hvor jeg må gå.

Og jeg går, går, ser, ser
betrakter
jeg er turist.
Byens puls slår uten meg.

Men i små gater som ikke er beskrevet,
over lunch på en resturant ingen kjenner til
i ansiktet til en fremmed
og gjennom krystallklare toner
fant jeg skatten

Den google enda ikke vet om….

— — —

Fritt frem for Bulle

I denne posten viser jeg noen av mine aller beste venner da jeg vokste opp. Nemlig kattene våre. Vi hadde et fredelig hjem hvor dyr følte seg trygge. Det er det ingen tvil om. Når en av våre katter finner seg så godt til rette at den kan ligge og sove som dette:

…og en annen katt finner seg så godt til rette at den normalt ligger og sover som dette:

… så er det vel ikke rart at lillesøsters hamster kunne få lov til å gå trygt omkring, slik at den i ro og mak kunne spise opp ledningene bak i oppvaskmaskinen… slik som hamstere gjerne gjør.

— — —

Hva i…

Dette kan se ut som et utklipp av et særdeles stygt teppe fra seint et-eller-anna-tiår med dårlig teppedesign, det kan se ut som et skremmende close-up-foto av et blåmerke. Videre er det ikke utenkelig at det er hvordan det ser ut i bånn av syltetøysboksen fra First Price som har stått bakerst i kjøleskapet siden sommeren 06 eller for den saks skyld hvordan det ser ut om du lar flyfoto av et stort ark der du har latt en gruppe barnehagebarn løpe omkring med maling på føtter og hender, og etterhvert på resten av kroppen.

Hva det er? Det er 30 000 tilfeldige tall ser du vel.

— — —

Bilder fra mobilen min

Siden jeg endelig har funnet ut hvordan blåtann fungerer, har jeg nå klart å legge bildene jeg har tatt med mobiltelefonen min over på datamaskinen. Det viser seg at jeg stort sett har brukt mobilkameraet etter å ha tenkt “oi, det var rart!”, men jeg har også funnet praktiske øyeblikk å benytte det på. Tre eksempler:

1. Skibavikå

Når man ikke har bokstavene til å skrive “Gratulerer med dagen” på kaka, så må man finne på noe annet. Her falt løsningen på “Skibavikå”. Hovedsaken er at det står noe, ikke sant?

2. Nøkkelhull

Jeg var invitert i innflyttingsfest til en kamerat som ikke hadde nøkkel til badet. Jeg tok bilde av nøkkelhullet, og dro til en nøkkelbutikk og kjøpte matchende nøkkel i innflyttingsgave

3. Kalkulatoren min blir overtatt av aliens

Kalkulatoren min oppførte seg sånn som dette en hel dag. Den er normal igjen nå. Jeg er fortsatt skeptisk.

— — —

…men trommisen var god på triangel!

Det ble kanskje litt sent i går. Sliter litt med å se hva som står på Nettavisen i dag, det ble kanskje en liten pils for mye også.

…men konserten var bra! Selv om de godt kunne glemt syngedama hjemme.

En som var mer patetisk enn meg på 40, med sviktende knær og smertefull rygg før halvkjørt løp, var 50 åringen som så ut som han var på sin første Kiss konsert.

Det ser ut til at jeg kommer til å slite med å se hva som står på skjermen i dag. Og hvordan skal jeg greie å lese e-posten i dag? Jeg aner konturene av en dag med store utfordringer, eller en dag med manglende konturer.

Husket jeg å ta på linsene i dag tro…? eh…

…men trommisen var en j…. på triangel, det skal’n ha. Og jeg har fortsatt en våt drøm om å spille saks når jeg blir stor. Hvis jeg graver meg ned i en stor kopp med svart kaffe så går det sikkert bedre, en stor kaffekopp fra 7-eleven. Bare jeg kan greie å tyde det som står på skjermen i dag. *blunke, blunke*, linser, nope… f…. det blir fort nesemerker på skjermen i dag.

— — —

Elsker, elsker ikke…

Det er flere som mener at matematikken er naturens eget språk selv om matematikken helt og holdent er oppfunnet av mennesker. Tall kan f.eks. brukes til å organisere naturen ved beskrive mønster. Partallene kan beskrive insektenes symmetri, mens Fibonacci-tallene, forteller oss om antallet spiraler i furukonglene eller antallet kronblad hos en rekke blomster. Fibonacci-tallene er en tallfølge som i matematikken er definert ved at en starter med 0 og 1, og deretter produserer det neste
Fibonacci-tallet ved å legge sammen de to forrige Fibonacci-tallene. De første Fibonacci-tallene blir da: 1, 1, 2, 3, 5, 8, 13, 21, 34, 55, 89, 144, 233, 377, 610, 987, 1597, 2584, 4181, 6765, 10946, 17711… Og etter hvert som tallene i følgen blir større, nærmer forholdet mellom to etterfølgende tall seg Φ (phi) som tilsvarer 1.6180339887… og utgjør delingsforholdet i det gylne snitt(!).

Vedlagt bilde viser en av mange prestekrager som blomstret i min hage sist sommer. Dette eksemplaret har 20 kronblader, så det er nok ikke alltid helt trykt å stole på naturens matematikk ferdigheter. Som dere ser av Fibonacci-tallene, er de fleste oddetall, noe som kan være lurt å vite om en har tenkt å la kronbladene bestemme….

— — —

Lykkeliten som spøkelse

Eg veit ikkje heilt korleis man biletebloggar. Eg har sjølv sendt ut bileter tidlegare, men eg bloggar stort sett for personar som kjenner meg. Dei veit kem eg er. Å ikkje vera personleg, ser eg på som ei
stor utfordring. Bileteblogg er, for meg, beståande av bileter som betyr noke. Det som betyr noke for meg er ungane mine. Familien min. Eg maktar ikkje å væra konstant nøytral. Ideelt sett skulle eg nok
hatt ei presentasjon for eg har ein tendens til å ville at lesaren skal lesa tankane mine. Men eg kan ikkje (giddar ikkje) springe ut i skog og mark for å ta eit landskapsbilde, kun for å tevle. Så eg presenterar her min son. Ein praktfull kar med uttrykksfulle augor. Augevippane blafrer kvar gong han vil ha vilja si. Og den får han altfor ofte. Å ha med sin son i ei tevling slik som dette er ikkje alle forunt. Eg har difor valgt å gjera han ugjenkjennelig. Eg vi jo ikkje bli diska heller. Den dagen han vart fødd begynte livet mitt. Grusomt, nådeløst, og ubeskriveleg lukke på ein gong. Det vart aldri det samme.

Når eg lekar med eitt av biletene av min son i photoshop, ser han ut som et spøkelse. Litt creepy…

Fra albumet til en forelsket gravemaskin

Jeg hadde vært ensom så lenge jeg kunne huske. Hele livet mitt var jobb-jobb-jobb, jeg bet store stykker av bakken og fylte munnen min med grus. Ja, jeg formet omgivelsene omkring meg, jeg var en jordslukende drage, en dinosaur fra det 20. århundre. Men jeg var fullstendig alene.

Pensjonist-tilværelsen kom som et sjokk. Jeg var ikke hele meg, kroppen ble redusert og jeg måtte holde meg i ro. De halshugget meg. Jeg var fanget og kunne ikke grave mer.

Men jeg fant kjærligheten.

— — —

Avlegg ett stykk kommentarstemme i kommentarfeltet (om du har lyst), gjerne med begrunnelse. Det er også helt greit å stemme på ett bidrag via vår herlige eksterne avstemningsboks (lenke til pollboksen). To stemmer til sammen, altså. Du kan gi to stykker til ett bidrag, eller dele broderlig på de to du likte best. Dette er ganske enkelt. Godt valg!