Første kategori: Dagbok/personlig

Vi anbefaler deg å lese bidragene før du ser i kommentarfeltet hva andre har stemt. Akkurat nå har du sjansen til å gjøre deg opp en 100% upåvirket mening.

— — — —

T.G.I.F.!

TGIFFredag er min yndlingsdag!
For å komme i riktig fredagsmodus legger jeg ut et bilde jeg tok da min kjære og jeg var i Sverige før jul (jammen er jeg glad for at det ikke er tre bokstaver i norske registreringsnummer!)

Ha en fantastisk helg!

— — — —

Vår i januar

Idag var det en sånn dag som ikke hører hjemme nå i januar. Jeg tok på meg uteklær og gikk ut i solskinnet. Det spirer overalt og knoppene på flere busker har begynt å strekke seg, åpne seg. Ikke er det tæle heller.

Det kommer helt sikkert mer vinter med tæle i bakken og skudd som møter frostdød, men idag, akkurat idag var det spirende vår og deilig sol.
Og jeg klarte å fange denne dagen.

— — — —

Hverdagens prøvelser

To ildfulle personer. Det er meg og min kone. Elsker hemningsløst, og krangler voldsomt. Ingenting midt i mellom. Fullt utslag på seismografen uansett.

Så når vi krangler så gjør vi det til gangs. Så pass at jeg vurderer å forlate henne. Men gjett om «bli-venner-sexen» er ildfull da. Det er ikke måte på hvor høyt vi elsker hverandre.

Forstå det den som kan. Vi trenger hverandre, men sårer hverandre. Hver dag er en spennende reise gjennom følelser og begjær, sinne og frustrasjon. Hele spekteret.

Man skal leve livet til fulle, også på det emosjonelle planet.

Ja min kjære, jeg elsker deg. Du blir ikke fri meg så lett.

— — — —

Det må feile meg noe

De tar meg med opp en mørk trapp. Den er av laget av tre. Typisk for gamle hus som ingen har tatt seg bryet med å vedlikeholde. Trappen er smal og den knirker for hvert skritt. Jeg når enden foran en smal dør. Presser meg inn etter de andre. Det er tydelig at døren ikke er ment for folk av min størrelse.

Da jeg kommer inn sitter Horst Tappert ikledd helsetrøye i en gammel lenestol. «Jeg må få beklage at døren er smal,» sier han på Derrick-tysk. «Og jeg må få beklage at jeg ikke er smal,» svarer jeg på skoletysk. Horst begynner å le kraftig med den gamle, sprukne stemmen sin. Jeg forstår ikke hvorfor han syns svaret mitt er så morsomt siden ingen andre ler. Jeg prøver å smile og humre sammen med han. All kritikk er jo god kritikk. Etter en stund går latteren over til kols-hosting.»

Og så våkner jeg brått fra drømmen. Horst Tappert? Det må feile meg noe.
Noe alvorlig.

— — — —

Ein fyllefants bekjennelse

Så sat eg her då. I siste augneblink. Klokka kvart over eitt om natta, dagen før fristen går ut, bestemmer eg meg for at det sikkert hadde vore ein idè å faktisk delta i konkuransen. Etter litt for mykje vin, ein fest der verten var den fyrste som kubba og ein episode på Statoil der eg nesten stjal pommes frites’en til to afrikanarar, då kjem eg på at det var eit innlegg til ein bloggkonkuranse som kanskje skulle vore skrive for lengje sidan. Kvifor? Fordi det er slik eg er. Ute i siste liten, som alltid. Og fordi eg er ein evig optimist som alltid trur eg skriv jævlig bra i fylla.

Det er for så vidt sant. Det er frå born og fulle folk ein får sanninga, seiest det. Skrivefeil og orddelingsfeil får ein ta som det kjem, sidan eg no er mest bekymra for om eg har sprengd eit blodkar på handleddet, eller rett og slett berre sølt ketchup på meg sjølv. Det finst tross alt viktigare ting i livet enn å nå tidsfristar.

— — — —

Evig (dum)snill?

Når man har gitt alt av seg selv og aldri fått noe tilbake… hva gjør man når man er blitt så sliten at man bare ønsker å trekke dyna over hodet? Ligge musestille og la dagene passere uregistrert?

Jeg kan kanskje sette meg i en stol og vugge sakte frem og tilbake mens jeg lager rare, monotone og gjentagende lyder. Jeg kan kanskje begynne å si stygge ord til folk. Så kanskje alle slutter å forvente at jeg skal være snill og gjøre det som passer alle andre best.

I min naive verden var min tro basert på at min kjærlighet til alle og det gode jeg gjorde ville forplante seg som kjærlighetens ringer i livet.

Og en ting vi ikke må glemme, vi må ikke gjøre det for å oppnå noe annet enn at andre skal ha det bra. En liten bi’ting som garantert kommer ut av dette er at man fungerer som magnet på positive hendelser og mennesker. Man får med andre ord kjærlighet og godhet tilbake.

Yeah, right.

But I will still be good! …just for the hell of it.

— — — —

Kaffebrenneriet, St.Hanshaugen, en ettermiddag i juleferien, snø og minusgrader

Jeg drikker kaffe og du drikker kakao, for du er ikke voksen ennå, det er iallfall det du sier, for voksne drikker kaffe, men du vil ikke være voksen, så jeg må være voksen alene med min helt middelmådige cappuccino, mens du drikker kakao med krem.

Vi spionerer på de andre i cafeen, de to som ikke sa noe annet til hverandre på en halvtime enn «skal vi gå?», den store mannen og hans bittelille kjæreste som vifter overdrevent mye med rumpa, og baristaen som sikkert studerer litteratur på Blindern når han ikke lager enkle latter med lettmelk.

Vi snakker om de store ting i livet og de bittesmå, og ca like mye om begge deler. Vi snakker om fylla og skolen og lærere vi begge har hatt, om teater og råkkenråll. Vi snakker om familien, religion og vi snakker om kjærlighet. Vi snakker mest om kjærlighet.

Det er sånne øyeblikk som gjør meg lykkelig. Koppene det ryker av, smilet ditt over koppen mens du forteller en god historie og måten du stryker meg over kneet på nå du sier du har savnet meg i hele høst.

— — — —

Kanskje han begynner å elske meg da?

Han kalte meg en engel i dag. Jeg lånte ham stiftemaskinen min da han trengte en, og etterpå kalte han meg en engel. Jeg sa «takk». Jeg tror ikke det var så lurt. Nå tror han sikkert at jeg la veldig mye i det, at jeg tror at han virkelig synes jeg er en himmelsk skapning.

Det er bedre enn når vi krangler. Vi har kranglet mye i det siste. Jeg tror ikke han mener det vondt. Jeg er ikke en gang sikker på at han vet at vi krangler. Mye av tiden føles det som om han står med armen rett ut og jeg står med hodet mot hånden hans, og løper, løper, løper, før jeg faller sammen av utmattelse. Han ser meg ligge der på gulvet, uten å skjønne helt hva som har hendt. Han merker jo ingenting, er kanskje litt sliten i armen, knapt nok det, mens jeg er utkjørt, andpusten og har vondt i pannen (jeg tror han har pigger på innsiden av hånden).

En dag skal jeg reise meg og stange ham hardt i magen. Så får han merke hvordan det er.

— — — —

Affekt

«24. mars 1986: Kjære dagbok. Dette vert siste gong eg skriv i deg. Eg har ikkje lenger tillit til deg no som du har vore i andre hender… «

Eg dundrer neven i den låste døra og skriker. På innsida høyrer eg Preben lese høgt mine innerste tanker og sjelevrengninger. Dei ler hånlegt, Preben og Alexander. Hendene og føtene mine dirrer, eg ser ikkje skarpt lenger, eg hyler og hulker om kvarandre og kroppen rister i raseri.

Så går døra opp. Eg hugsar Prebens flir i det eg river dagboka frå hendene hans. Så slår eg. Eit slag. Boka treffer hovudet hans. Raseriet har gitt meg uante krefter. Preben sig saman og vert liggande, medvitslaus.

Eg hugsar ikkje at Alexander prøvde å vekkja han. Eg hugsar ikkje at dei vaksne kom til og etter ein halv time klarte å få liv i han. Det eg hugsar er då eg sjølv vakna frå mitt blinde raseri. Eg ser Preben ligg på toppen av ein trappeavsats. Hadde han falt ned hadde eg drept han. Det går kaldt nedover ryggen. Så lett hadde det vore å gjere eit uaktsomt drap. Eg er 14 år.

— — — —

Feber

Da jeg trakk nattkjolen av meg, var berøringen av stoffet mot huden overraskende smertefull. Jeg så meg i speilet. Øynene mine var svarte, ansiktet blekt.
Jeg strøk hendene over lårene og kjente at huden var varm og øm. Teksturen var merkelig knudrete, alle hårsekkene hadde strammet seg og reist huden opp i små vulkaner med strittende dunhår mot håndflatene mine.

I dusjen måtte jeg flere ganger justere temperaturen på vannet. Varmere. Og varmere.

Etterpå var speilet en matt flate, og ansiktet mitt var en rød skygge.

– I dag, tenkte jeg.
– I dag skal halsen min snøre seg sammen. I dag skal jeg få hovne lymfeknuter på hver side av halsen, rett under ørene.
I dag skal jeg ikke spise frokost.
I dag skal jeg ta på meg en varm genser i samme farge som øynene mine.

I dag skal jeg senke blikket sjenert mot tekoppen mens du snakker.
I dag skal jeg se opp, og du skal merke at blikket mitt er foruroligende, mettet med forventninger du ikke kan forsvare.

I dag skal jeg rekke fram hånden og røre ved deg.
Og du skal merke at jeg har feber.

— — — —

Romantisk hatvold

Jeg fikk mitt første kyss i Kulåsparken, en formiddag vi skulket skolen fordi det var sol ute. Vi slafse-slukte hverandres ansikt, glefset øreflipper og stod nesetipp mot nesetipp og fniste. Jeg tok på dine pupper, du tok på mine pupper og alt var fryd og gammen.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det å kysse deg var det mest provoserende jeg kunne finne på. Hvis vi stod på kjøpesenteret og lot leppene våre møtes, stoppet verden omkring oss, bokstavlig talt. Jeg ble kastet ut av skolen du gikk på etter å ha kysset deg adjø i skolegården. «Dere lager jo OPPTØYER!» sa de sinte lærerne.

17. mai ble vi overfalt av en guttegjeng bevæpnet med egg, stinkspray og sprutflasker med Thousand Island. Vi klamret oss til hverandre mens eggene knuste mot bunaden din, mot sommerkjolen min, mot ditt blonde hår og mot min lyse skinnjakke. Vi var lesbe-fitte-hore-homo-satanister og fritt vilt. Vi løp, selvfølgelig.

Jakten endte i fontenen utenfor rådhuset. Ingeting er som våt bunad og Thousand Island, og selv om det stinket, er det fremdeles
et av de mest romantiske minnene jeg har.

— — — —

Kikkeren slår til igjen!

KikkerenSitter på cafe. Jobber på laptopen, liksom, men jeg kikker på damer.

Ser ei rødhåret dame. Bollekinn, kysselepper, strålende blikk. Dumper ned, drar av skjerfet og klemmer venninnene. Jeg oppfatter ikke navnet. Må vite navnet!

Ser ny dame. Blek i ansiktet. Langt svart hår. Tettsittende svarte jeans. Går til disken. Servitøren kjenner henne, kaller henne «Catrine».

Catrine får kaffe og setter seg på nabobordet! Drar opp en laptop. Slår den på. Drikker. Har lange, nydelige fingre, og ei nese som er flott i profil. Nydelig gresk bue på nesekammen. Hun ser på mennene i lokalet. Overser meg. Flott mann som kommer inn. Catrine stirrer virkelig på rumpa hans. Spiser den med øynene og slikker leppene.

Dritstilig! Catrine er en kikker! Og dama er flott! Tøff og svartkledd og med laptop! Tenk om vi kunne sitte på cafe sammen, nye cafeer hver dag, stirre på alt i bukser og skjørt! Glise til hverandre og kline innimellom, når noen gjorde oss kåte …
Catrine ser i min retning. Jeg er ikke tøff nok til å møte blikket. Jeg er jo bare en feit kikker, for faen! Ser ned i laptopen, begynner å skrive denne bloggposten. Faen!

— — — —

Jentedyret

Nokre gonger stikk jentedyret hovudet fram. Eg er eigentleg nøgd med livet mitt som det er men det er ikkje Jentedyret. Jentedyret vil ha eit kvitt, gamalt, oppussa hus utanfor allfarveg. Eit slikt hus ein ser i dei glansa vekeblada. Der vil jentedyret at eg skal skrida omkring frå rom til rom litt sånn ute av fokus. Eller kanskje sitja på det alltid nyvaska kjøkenet med ro i sjela medan eg ser ut på perfekte ungar som leikar i eit gamalt epletre. Jentedyret bryr seg ikkje om at EG ikkje ville trivast på ein slik plass og i eit slikt liv. Eg hatar å pusse opp, vaske og rydde. Eg hadde vorte deprimert, følt meg mislukka og truleg blitt litt tullete dersom eg skulle bu langt frå folk i et tomt og perfekt hus klart for besøk frå Elle interiør. Eg trur ikkje eg ein gong vil ha born. Eg har det akkurat som eg vil ha det og akkurat som eg trivst med. Kvifor vil Jentedyret at eg skal byte det ut med noko eg ikkje kjem til å vera nøgd med? For Jentedyret er jo ein del av meg, det og…

— — — —

Stemningskrasj ved graven

Det handlet ikke om at jeg hadde stått lenge i snøen med litt for tynne vintersko, at det var mørkt og at det føltes som om jeg skulle falle sammen. Jeg var forberedt på dét. Jeg visste jo at det var kaldt ute og at det var mørkt. Jeg var forberedt på snøen på kirkegården. Jeg visste jeg måtte stå i den. Jeg tenkte: – dette er kaldt, men det er irrelevant. Jeg er hos deg, min venn, ved graven din. Nå.
Tenne lys.
Det er så mye jeg savner.
Vondt.
Det er så mye jeg kunne ha gjort for deg. Sammen med deg.
Samtidig riktig.
Men jeg var der da – og jeg er her nå. Merker du det?
Stemningskrasj
Så kom hun. Med spøk, skjemt, latter, mobiltelefonsamtalelyder:
– blablabla ja, jeg henter dere snart, må bare bli ferdig med dette her først. Neida, det skal ikke ta lang tid Ja, vi kjøper potetgull! Hahaha! Haaaaadet.
Dette passer ikke! Dette er feil!
Din mor, min venn. Din mor eier ikke folkeskikk. Din mor, med meg, ved din grav. Det er ikke hennes tramping på min sorg som er mest hjerteskjærende, men hvordan hun alltid ignorerte din.

— — — —

Jeg savner henne

Så forsvant hun ut av livet mitt
Raskere enn vårt første kyss
Så rask at hun ikke tok seg tid
Til å vise at hun visste hvor høyt jeg elsket henne

Hun ba meg om å ikke følge etter
Som om hun ikke visste at jeg i flere år
Ville undres over hva som skremte henne vekk.
Det jeg glemte var at ingenting er så skremmende som kjærligheten.

Etter så mange ganger som jeg sa at jeg elsker henne
Ble hun etter hvert utslitt av å la være å lytte
Og etter så mange ganger som jeg benektet at jeg elsker henne
Kunne hun ikke unngå å forstå hvor dypt kjærligheten sitter

Så var hun omsider i et nytt forhold
Jeg prøvde å gjøre det lettere for henne
Ga inntrykk av at jeg hadde mye på gang med andre
Som om hun ikke visste at jeg hadde avvist dem alle – for henne.

Jeg traff henne på en trikkeholdeplass – i høst
Likegyldig, som om hun ikke hadde delt de fineste minner jeg har
Hun er den eneste som kan gjøre meg så frustrert over så lang tid
Og fremdeles være verdens nydeligste person

Jeg savner henne

— — — —

Iskald innvendig

Han sto foran meg med et flaut smil og sa noe om de kinobillettene jeg hadde funnet i jakka hans, at han skulle på kino med kompisen sin. Og kompisens… hu han drev og data. Og ei til. «Hvem er det?» spurte jeg, og han mumla om kolleger og sånn, men dette flaue smilet, dette vikende blikket…trengte ikke spørre mer. Du bare så at jeg skjønte. Jeg bare snudde meg og gikk, og jeg gikk lenge, tok en tilfeldig buss en stund, gikk inn på en restaurant og satte meg, prøvde å ringe opplysninga for å få tak i nummeret til han der kompisen for å fortelle ham at han kunne for i helvete slutte å bidra til min kjæres utroskap, men jeg skalv sånn at ikke engang det korte nummeret klarte jeg å slå. Det var en forferdelig følelse, det skingret i meg med et nattsvart hyl, og da jeg våknet kunne jeg ikke forstå hvor jeg var hen, og jeg klarte ikke engang å krype inntil deg, men måtte ut på badet og lene hodet mot det kjølige speilet mens jeg lot den ekle redselen smuldre hen sammen med restene av søvnen.

— — — —

Til dama

Til Dama.

Eg vil du skal vete at eg har sett på deg lenge. Kvar gong du sitt ved sia av meg klarer eg ikkje å dra blikket bort frå deg, anna enn når du ser på meg. Då ser eg alle andre stader. Eg lurer på om du veit kva du gjer med meg. Om du veit at eg så gjerne vil stryke deg over kjaken, at eg sit og lurer på om eg skal våge å kysse deg eller ikkje. Eg diggar låtten din, dei halvradikale syna dine på ting, og det at du ikkje nøler med å si kva du meiner, og akkurat kvifor ting skal vere på din måte. Du er ikkje så sjølvhøgtidleg, men opptatt av utsjånaden, det er du. Og du ser fantastisk ut. Eg er ikkje sikker på om det er stilen eller andletet, auga eller rett og slett smilet ditt. Eg veit ikkje nøyaktig kvifor, men kvar gong du er i nærleiken slit eg med konsentrasjonen. Og eg vil berre spørje no: kan eg få tilbake konsentrasjonen min ei lita stund, eventuelt få mot til å kysse deg?

Til Dama ved sidan av: Eg vil du skal vete at…

— — — —

To. Ein.

Ein gong var me telepatiske.

Eg legg auga mot skudera hennar, vil skjula tårene for dei andre i
baren, medan hiksta mine går gjennom kroppane våre som små jordskjelv.
Gamal skam og smerte må ut i tåreform.

«Eg visste ikkje at det var så viktig», seier ho distansert.

For berre sekund sidan låg eg på golvet i Wien-baren, mellom grus og
dritt, og tynte primalskrik ut av lungene. Sjokkerte austerrikarar ser
framleis på oss medan eg tørker tårer.

At eg havna på golvet sjokkerte meg og. Men då Rekdal låg ballen på
krittmerket, vart eg så svimmel at eg vart redd for å svima av.

Torturert under Røste Fossen, plaga under Grip, pint under Stadheim,
rævpult av kvar bananstat som makta å stabla elleve mann på beina.
Mannsaldrar av nederlag, dyster audmjuking og verdilausheit
konsentrert i éin ball. Då ballen havna bak den brasilianske målmannen
vart det for mykje for meg. Alt for mykje.

Eg beklagar framferda mi til bartenderen. Han smiler.

Ho ser framleis forbausa ut medan eg tørker tåreveske av skuldera
hennar. Me trudde me var tvillingsjeler, me trudde me tenkte likt. Eg
les i auga hennar det me visste innerst inne.

Menneske kjenner kvarandre aldri.

— — — —

Smell!

Jeg har en utfordring. Utfordringen er at jeg skal skrive personlig. Uten å være for personlig, uten å røpe hvem jeg er. Jeg må holde meg unna visse tema som til stadighet preger bloggen min, om lidenskap og kjærlighet til de tingene som folk til stadighet kobler sammen med navnet mitt. Men på grunn av noe som skjedde i går, skal jeg klare det.

Jeg begynte dagen i går med å lete på internett. Finne frem til bekreftelsen på at jeg nok en gang hadde klart det jeg alltid klarte i disse situasjonene. Bokstavene lengst fremme i alfabetet preget alltid denne siden, og jeg skulle bare inn å få det bekreftet. Som vanlig. Men så så jeg noe som fikk hjertet til å banke fort og tårene til å trille, jeg ble sint og negativt overrasket på samme tid, og måtte sette i gang en prosess med brev og formalitet som jeg aldri hadde vært i nærheten av før. Jeg var for flau til å fortelle det til folk og ville helst bare gjemme meg under sengen min og bli der. Dette var virkelig ikke meg. Og derfor kan jeg jo røpe det her:

Jeg strøk på eksamen.

— — — —

Kanskje, etter at hun er borte

Jeg er omringa av natt, og jeg er aleine. Det er annerledes om natta, folk kjaser ikke like mye, de sover, og jeg kan tenke. Hvis jeg vil.

Ordene hans var mykt duskregn tidlig om morgenen. Kanskje han vil komme tilbake og elske meg igjen. Etter at hun er borte, kanskje han vil ha meg igjen, men sannsynligvis ikke. Jeg savner ham mer enn jeg burde, mer enn jeg trodde jeg kunne.

Jeg husker både fint og fælt. Smilet hans, tårene hans er en del av meg. Det kjennes som om man røyker inne, jeg merker KOLSen komme snikende. Lungene virker ikke, jeg kveles av mitt egetproduserte slim og lufta er tung. Det kjennes som om livet slipper taket.

Dagene og nettene er ikke dager og netter lenger. De bare passerer forbi, og jeg lever livet mitt en dag av gangen. Hva mer kan jeg se? Hva kan jeg gjøre? Sitte, vente, håpe. Natta er dyna mi, den pakker seg rundt meg. Jeg burde grått. Jeg er så kald, jeg er helt for meg sjøl. Jeg er omringa av natt, og jeg er aleine. Enn så lenge.

Kanskje han vil elske meg igjen. Etter at hun er borte.

— — — —

Grining er lik gråt

Når man har satt seg selv i den situasjonen at alt bare blir kaos, da
er det på tide å legge seg rett ned i sofaen, senga på plenen, og
grine. Grin ved tanken på de sultne barna i Afrika (som forøvrig er
en verdensdel og ikke et land), grin for kjærestene du kunne hatt og
de du dumpet som saccosekker fordi de protesterte på oppførsel din.
Du kunne jo ha sagt unnskyld, det var jo faktisk din feil.. Grin av
utmattelse når du tenker på barna dine som aldri vil sove og fordi de
ser ut som skinn og bein selv om du er over en middels god kokk. Grin
for de svake, og grin for lykken over at det finnes sterke mennesker.
Du har mange av dem i livet ditt vet du, selv om de gjemmer seg godt
iblant. Grin så øynene blir røde og hovne, ikke tenk på at du ikke
akkurat øker sjansene for en ny kjæreste dagen derpå. Grin fordi du
trykket i deg en hel plate melkesjokolade fra Freia, selv om du ikke
burde, fordi du vet at du heller skulle tatt en joggetur.
Det verste er at det hjelper. Å grine altså.

— — — —

Oh, rainy day…

Rainy dayJeg har gjort mye rart, jeg har sykla ned trapper, lest mye rart, sagt mye rart og jeg har da også vært mye rart. Nå skal det hele toppes, jeg skal delta i Idol!
Ikke det der tulleidolgreiene til TV2 med kommende salgsfiaskoer som ”alle følger med på”, men derimot det litt mer småeksentriske tiltaket BloggIdol.

Dagen i dag må kunne kalles litt kjip. Regnet høljer ned over Oslogryta, håret mitt er vått, klærne mine er våte, jeg er våt – og jeg har over 5 fuckings timer igjen på jobb før jeg skal hjem. Hjemme vet jeg det venter et tomt kjøleskap, et tomt kjøkkenskap og en tom fryser. Det var lønningsdag i går, og alt jeg kjøpte var ei pakke tyggis – godt tenkt! Ergo må jeg også innom en matbutikk sammen med 20 000 andre mennesker som er like gjennomvåte som det jeg er for å få meg noe å spise.

Men faen heller, hjemme på nattbordet ligger ei god bok, en lykkeamulett, håp om en bedre morradag og jeg tror sannelig jeg la igjen følelsen av forelskelse der i dagmorges også. Det skal bli deilig å komme hjem, samma hvor snørrete og jævlig jeg kommer til å bli!

— — — —

Je rêves

Jeg skulle ha valgt fransk på ungdomsskolen. Jeg kunne vært kjempeflink. Istedenfor har jeg et vitnemål med karakteren 3. Det verste er at jeg ikke husker så mye av det. Jeg kunne sikkert ikke forklart en person veien til nærmeste matbutikk om det så bare var hundreogfemti meter rett frem og til venstre.

Hässelby. Jeg prøver å uttale de franske ordene som dukker opp nå og da. Fine fraser, steder og gatenavn. Jeg vet ikke hvor mye som gir mening. Ingenting, tror jeg. Hun oversatte ordene for meg. Je rêves. For alt jeg vet kan det bety så mye som at jeg bruker de samme sokkene én uke i strekk. Det gjør jeg ikke. Jeg håper det står at jeg drømmer. For det gjør jeg. Annenhver dag.

Jeg tenker på hvordan det ville vært. Paris. Hvordan det ville vært å ta trappene opp til første etasje i Eiffeltårnet, selv om jeg har høydeskrekk. Hvordan det ville vært å se på utsikten fra Eiffeltårnet med de trygge armene hans rundt meg. Akkurat sånn som de gangene han viste meg utsikten på et sted. Høre han hviske at han passer på meg. At jeg ikke kommer til å falle ned. Je rêves.

— — — —

Praktisk visdom

Mennesker med sterke problemer i sitt liv er på en måte velsignet. Det kan kanskje høres rart ut, men det jeg mener er at de ofte former sin karaktèr mye mer bevisst enn andre på den måten.

Man sier gjerne at en slik person er spesiell Jeg ønsker å bli sett på som spesiell . Et individ. Det er problematisk for meg når folk glemmer at andre er individer å heller setter de inn under grupper.Det skjer stadig. Er dette visdom? Nei, det er primitivt. Og det er høyst menneskelig.

Da jeg tok et bevisst valg til det å nekte å definerere meg selv med et forenklende begrep, følte jeg meg friere. Hvilket ord det var, spiller liten rolle. Poenget er at vi burde kutte ut mange av disse begrepene vi velger å definere andre mennesker etter.

Sann praktisk visdom går bl.a ut på å finne lys over alt, i situasjoner og i mennesker. Da kan vi se forbi disse problemene som har formet andre, og vi kan prøve å dyrke frem det gode i folk. På den måten kan de kanskje også se sin fortid i et nytt lys. I visdommens lys.Så de også kan inspirere til slike tanker i andres liv.

— — — —

Avlegg ett stykk kommentarstemme i kommentarfeltet (om du har lyst), gjerne med begrunnelse. Det er også helt greit å stemme på ett bidrag via vår herlige eksterne avstemningsboks (lenke til pollboksen). To stemmer til sammen, altså. Du kan gi to stykker til ett bidrag, eller dele broderlig på de to du likte best. Dette er ganske enkelt. Godt valg!

72 Responses to Første kategori: Dagbok/personlig

  1. Red. sier:

    Jihaa vi er igang!

  2. Min stemme går til «Smell».

  3. Victoria sier:

    Jeg stemmer på Kaffebrenneriet, St.Hanshaugen(…) for det er akkurat slike setninger som den første der, som gjør at jeg må lese mer selv om jeg er trøtt, og akkurat dét skal man ikke kimse av, det er helt sikkert 🙂

    Lykke til!!

  4. […] Yay! Bloggidol er i gang! Hold deg oppdatert med sånn nymotens RSS-feed! « Forrige: Jeg lurer på […]

  5. emelie sier:

    Jeg stemmer på «Kanskje han begynner å elske meg da?» =)

  6. minneapolise sier:

    Da har jeg lest igjennom alle et par ganger, noen poster utmerker seg, og en spesielt. Før jeg gir min stemme vil jeg nevne de som nesten nådde opp.

    «Jentedyret» Fordi den beskriver så godt kampen jeg tror vi alle har mer eller mindre inne i oss. Det trenger ikke være et jentedyr akkurat, men det samfunnet forteller oss er viktig, hva vi skal være opptatt av og lengte etter, som ikke nødvendigvis er det riktige for akkurat deg eller meg. Vi velger selv hvilken stemme vi vil høre på, men «jentedyret» vil alltid ligge der i bakgrunnen et sted.

    Og «Kaffebrenneriet…» som jeg kjenner meg veldig igjen i. Det er få ting som gjør meg så lykkelig som å sitte på en koselig kaffebar, med en person jeg setter pris på, og bare nyte livet. Prate om alt og ingenting, og kikke på menneskene rundt.

    En post klarte å virkelig røre ved meg, noe som ikke er enkelt på under 200 ord. Men det var ikke et ord for mye, ei heller for lite, bare akkurat det som skulle til for at jeg lever meg inn i posten, får en vond klump inne i meg, føler meg trist og litt sinna, og nesten sårbar. Min stemme går til «stemningkrasj ved graven». Veldig bra skrevet!

  7. XmasB sier:

    Stemmen går til «Stemningskrasj ved graven». Tror minneapolise beskrev hvorfor for meg.

  8. Tomas sier:

    «Romantisk hatvold» får mi stemme. Likte den friske tonen, og innstillingen. At eggekastende fordomsduster bare fører til et romantisk minne er toppen!

  9. lothiane sier:

    Min kommentarstemme går til Stemningskrasj ved graven. Den var sterk!

  10. Avil sier:

    Stemme til «romantisk hatvold». eg skulle gjerne hatt eit fotografi av dei to jentene, innsmurt i egg og griseri, i bunad og den finaste sommarkjolen. Berre fordi dei var glade i kvarandre.

  11. Helene sier:

    Jeg savner henne.
    Fordi den gav meg frysninger langt nedover ryggen. Og fordi jeg og gjerne vil bli savnet på den måten. Tenk å være en så stor del av en annens liv?
    Men jeg ville dratt tilbake og. Tror jeg.

  12. groftekanten sier:

    Jeg vil gjerne gi all min stemme til Affekt. Men så kom jeg helt ned til Praktisk vidsom… og da ble det litt vanskelig. Jeg syns fortsatt Affekt er best, men Praktisk vidsom er også bra.

    …og som en god nummer 3: Jeg savner henne.

    Affekt syns jeg er en god beskrivelse av hva som faktisk kan skje når noen går inn i vårt indre og tar seg til rette. En mental voldtekt. Handlingen kan få uante konsekvenser. Men i en situasjon hvor vårt indre invaderes så er det ikke konsekvensnalyse som står først i kø.

  13. astrid sier:

    Jeg stemmer på «Grining er lik gråt». Fordi man gråter for lite når man burde og for mye når man kanskje ikke burde, og fordi det her var akkurat den påminnelsen jeg trengte om at jeg trenger å gråte litt mer enn jeg gjør.

    Men det er mye fint. Og det er mye jeg kjenner meg igjen i. Flinke flinke bloggerne!

  14. Red. sier:

    Enig, Astrid. Jeg har ikke lov å stemme her, siden jeg har sett bidragsyternes navn, men jeg må få lov å si at kvalitetsnivået er veldig høyt.

    Også mange fine begrunnelser i kommentarene.

    esq.

  15. Her var det mye bra! Min stemme går til “Kanskje han begynner å elske meg da?”

    Den teksten følte jeg var både sår og nær.

  16. Eirin sier:

    Jeg må stemme på «Romantisk hatvold», men «Smell» kom på en meget tett 2. plass. Veldig mange fine og gode poster. Mere!

  17. Virrvarr sier:

    Oi. Ånei. Vanskelig.

    Jeg er så imponert, jeg tar meg selv i å gjette hvem som har skrevet hva og jeg…*murr*

    Må jeg velge én?

    Jeg sitter elle-melle på «Jentedyret» og «Kikkeren slår til igjen». Fordi jeg heier på Catrine som slikker seg om munnen av pen mann, og fordi jeg kommer til å bruke ordet «jentedyret» fremover. Så det blir nok «Jentedyret.»

  18. Lene sier:

    «Stemningskrasj ved graven» har fulgt meg i hodet siden jeg leste gjennom alle sammen i natt.
    Så selvom jeg tror jeg har gjettet hva en jeg kjenner har skrevet (men personen har ikke sagt noe – ikke engang om det er sendt inn noe eller ei – totalt fri for juks, alstå – og jeg kan jo ha gjettet galt), så går stemmen min til den ukjente bloggeren med stemningskrasj ved graven.

  19. Guri sier:

    Romantisk hatvold

  20. Tiqui sier:

    Her var det utrolig mye bra!

    Jeg er imponert over stemningsbeskrivelsene til «Kaffebrenneriet», til «Stemningskrasj ved graven», «Jeg savner henne» og «Iskald innvending».

    Likevel velger jeg å stemme på «To. Ein.» fordi den overrasket meg.
    Den forteller om en opplevelse jeg ikke har hatt, som jeg kanskje ikke ville fått noen innsikt i ellers, og som viser hvor forskjellige vi kan være. Og den viser at man stadig kan overraske seg selv og andre selv etter man kjenner noen svært godt. Det er liksom noe håp i det.

  21. Jokke sier:

    Min stemme går til: «Det må feile meg noe». ja for det gjør det.

  22. Alf Ivar sier:

    Je Reves fordi den sier noe om drømmer vi har om det som kunne vært.

  23. HvaHunSa sier:

    Stemningskrasj ved graven. Ingen over, ingen ved siden.

  24. Tjukksokk sier:

    Min stemme går til «En fyllefants bekjennelser»
    Den passet meg best akkurat nå, rett og slett.

  25. Alter Ego sier:

    Jeg feiger ut og gir en stemme i pollen og en annen her. Her stemmer jeg paa Smell. Fordi personen ikke bare er bunnloest aerlig om noe som ville vaert en smell for de fleste av oss, men vedkommende har ogsaa valgt aa ta sats i konkurransen heller enn aa skrive noe paa sin egen blogg og sanke sympatipoeng der…

    [Selv om det er en setning i teksten som jeg mener gir en sterk indikasjon paa hvem forfatteren er. Jeg kan jo ta feil, tross alt.]

    Naar det er sagt: mange gode innlegg her, baade de morsomme (skulle gjerne sett ‘To.Ein.’ live altsaa!) og de mer alvorlige (som kirkegaarden). Thumbs up, alle sammen:)

  26. Alter Ego sier:

    Ah. Og jeg ser jeg har syndet mot budet om aa ikke si noe om ulike stemmer… Sorry juryen. Skjerpings paa gang!

  27. røverdatter sier:

    Jeg stemmer på «Romantisk hatvold».

  28. Tamara sier:

    Min stemme går til stemningskrasj ved graven.

  29. minneapolise sier:

    Romantisk hatvold var den tredje jeg mente å nevne i går kveld (min tid), glemte den helt når jeg gav stemmer, men også en god delt andreplass.

  30. Sauegjeteren sier:

    Feber får min andre stemme.

    Og jeg er imponert, virkelig. Over de alle fleste.

  31. kvitveis sier:

    Her var det mykje fint. Dette var ein strålande idé, og tusentusen takk til dykk som står bak. Etter å ha lest mange fleire gongar, har eg landa på stemme til «Jentedyret». Men samtidig vil eg skryta av alle, spesielt «Stemningskræsj ved graven».

  32. bloodymary sier:

    Oj, så mange flinke skrivere og bloggere. Min kommentarstemme går til «jentedyret», for ekstremt god tittel og tekst om noe viktig: hvem vi er og hvem vi tror vi burde være. Applaus og kudos og i det hele tatt!
    bm

  33. Sonja DaA sier:

    Min stemme går til: «Kaffebrenneriet, St.Hanshaugen, en ettermiddag i juleferien, snø og minusgrader»

  34. Publikummmer sier:

    Jeg stemmer på «Evig (dum)snill» og «Praktisk visdom»

  35. Rødstugan sier:

    Eg likar filosofiske tankar og likar at folk skriv nynorsk, men denne gongen får bokmålsteksten Praktisk visdom mi stemme

  36. Swazi sier:

    Jeg stemmer på «To. Ein.» fordi den levde mest i meg da jeg leste den. Mye annet bra også, de er nevnt før.

  37. Rødstugan sier:

    Min andre stemme går til Stemningskrasj ved graven. Det er som å oppleve det sjølv når ein les denne teksten. Vondt.

  38. Red. sier:

    takk for at dere stemmer, rødstugan og publikummer! men det fins bare en stemme per menneske. registrerer den på de første dere sa, evig (dum)snill og praktisk visdom.

    med mindre dere kan dokumentere personlighetsspaltning, seff.

    også takk til alle andre som stemmer, fin stemning her nå.

    esq

  39. selvisk sier:

    Er det satt opp sånn sms-stemming? Hvem får penga? 🙂

  40. Mia sier:

    «Stemningskrasj ved graven». Det var flere gode bidrag her, men det var denne som festet seg.

  41. Red. sier:

    overskuddet av bloggidol går selvfølgelig uavkortet til deg, selvisk.

  42. […] Juryens stemmer til dagbok/personlig (Stemmelokalene er fremdeles åpne til klokka 18, 22. januar!) […]

  43. Karl-Peder sier:

    Min stemme går til «Hverdagens prøvelser», nettopp fordi man liker slike romantiske innlegg.. 🙂

    Alt er bra, dog. Synd det ikke går å stemme på alle.. 😀

  44. Hjorthen sier:

    Å herregud, nå er jeg glad for at jeg aldri rakk å svare ja på jurytjeneste her. Etter å ha lest en tredjedel av innleggene er jeg stapp mett og bare skummer resten. Det er grenser for hvor mange slike dagbok/personlig poster man klarer å konsumere på rappen.

    Og selv om jeg ser at det er mye bra her så sliter jeg med å bli engasjert av tekstene når jeg ikke har en person å hefte dem på.

    Så sorry til dere som er i nederste halvdel her, jeg har ikke gitt dere den oppmerksomhet dere sikkert fortjener.

    Stemmen går til Romantisk hatvold fordi den har et dobbelt sett med pupper. (Ja, og så var det faktisk en knakende fin tekst også da)

  45. Tiqui sier:

    Hjorthen da! Kunne du ikke bare latt være å fortelle oss hvor slitsomt det er å lese?

    Men det er jo interessant at det blir vanskeligere å engasjere seg når man ikke kan forholde seg til en avsender.

    Kanskje er det ikke mulig å bedømme teksten skikkelig for oss uten at vi har et minimum av kontekst rundt den? Og at det er derfor det tar tid å «bli kjent» med en blogg?

  46. abre sier:

    Hm. For balansens skyld: jeg har det helt omvendt av det Hjorten sier. Jeg synes slike dagboktekster ofte kan være vanskelige å forholde seg til hvis de røper mye privat informasjon om bloggeren. Det er nettopp slike ting jeg ikke vil vite. Her står tekstene på egne ben, og virker mer allmengyldige. Straks bedre.

  47. Esquil sier:

    hjorthen: det er sikkert derfor det aldri er noen som besøker postsecret.com … not.

  48. hjorthen sier:

    Jeg syntes dommerne ble alt for hyggelige, ingen slemme-Tor der, så jeg tenkte jeg skulle ta den rollen i kommentarfeltet;-)

    PostSecret er jo postkort da, da blir variasjonen straks litt større, og man orker å lese mer. Her blir det 24 poster med ord som hver for seg alle hadde stått helt fint på en egen blogg, men samlet sammen på denne måten og lest i et jafs så flyter de i hverandre slik at det -ihvertfall for meg – ble umulig å ta dem innover seg etter å ha lest et lite knippe av dem.

    Noe som ikke betyr at jeg sier at noen av tekstene er dårlige!

    Det går nok an å bedømme teksten uten en avsender, men i mindre doser da.

    Men alt dette er vel bare et tegn på at min konsentrasjonsevne ikke er det den burde ha vært;-P

  49. Red. sier:

    (NÅ forstår jeg litt mer av hvorfor folk ikke klarer å finne link til pollen:p)

  50. hjorthen sier:

    Hoho, nå har jeg gjort et nytt forsøk, og denne gangen leste jeg fra bunnen og opp. Så nå ble det en pollstemme til siden jeg er så heldig å kunne stemme fra to maskiner.

    Men jeg sier ikke hvilken altså. Jeg er da ikke helt Hjorthen heller!

  51. Esquil sier:

    ah er det derfor du murgler. den formuleringen om hjorthen vil ikke jeg ha noe ansvar for, den får du ta med ivers. jeg anser tordenbloggen for et idealarrangement.

    det blir kanskje lettere for deg i neste kategori, med færre bidrag. selv syntes jeg 24 var et fint antall. man trenger jo ikke lese alle på ett jafs. dessuten var nivået et kick.

    esq.

  52. Victoria sier:

    Wæ? Er ikke hjorten=Hjorten? Hva gjør vi hvis det dukker opp en Radiohode, som ikke må forveksles med radiohode?

  53. Avil sier:

    Både ein hjorten og ein Hjorten, altså? Og ingen av dei er vel Hjorthen?

  54. Red. sier:

    vic, ikke skrem radiohode.

  55. hjorthen sier:

    Jeg murgler da ikke!

  56. bloodymary sier:

    Hva er det å murgle? Tror jeg kunne tenkt meg å gjøre det en gang. Det virker litt ok.

  57. Laila sier:

    Jeg deler ikke Hjorthens humor her og tillater meg å gi uttrykk for det. At en og samme person avgir stemme fra 2 (eller flere) forskjellige PCer, anser jeg respektløst overfor deltakerne såvel som arrangørene av dette artige prosjektet. Sistnevnte (arrangørene) har gått tydelig ut fra starten og oppfordret spesielt til ærlighet og redelighet, nettopp for at prosjektet skal kunne bli mest mulig vellykket. Likeså har det gått tydelig frem at hver PERSON kun får stemme 1 gang på pollen og 1 gang her i kommentarfeltet. Hadde de ment «1 gang for hver PC», så hadde de sagt det.

    Hjorthen, du skuffer meg, hva enten du skriver navnet ditt med stor eller liten H.

  58. Red. sier:

    Da er det vel slutt på å stemme, såvidt jeg har forstått. Så får vi se hva Esquil gjør med stemmetallene.

    – Ivers

  59. Red. sier:

    laila, takk for kompliment.
    vi begynte med å yppe med hjorthen, da, og hjorthens reaksjon må også ses på bakgrunn av hendelser som at arrangør iversen har forsøkt å selge bloggen hans. jeg tror han egentlig er snill. og svineriet han driver med i pollen ser ikke ut til å få betydning. det er de som ikke sier at de jukser som er skumle. men det ser ut til å ha gått meget pent for seg. denne konkurransen er jo direkte dannet.

    nå er klokken over 18.00 og pollen er stengt. jeg burde greie å få ut resultatene innen 20.00.

    murgle er et kodeord jeg fant på på nittitallet for å kunne uttrykke min misnøye innad i ekteskapet uten at det falt sammen over hodet på meg.

    – du vi er tom for melk. kan du ikke gå på butikken?
    – murgle
    – hva?
    – ja klart det.

    det gikk internasjonalt i 2006:
    http://leightoncookie.blogspot.com/2006/12/to-murgle-or-not-to-murgle.html
    og har blitt tolket på helt andre måter i utlandet.
    http://leightoncookie.blogspot.com/2006/12/murgles-in-risk-of-extinction.html

    -esq.

  60. Laila sier:

    Red.,
    Ut ifra det du forteller kan jeg tildels forstå at du velger å glatte over forholdet. Men da ser du det strengt tatt som en sak mellom dere arrangører og Hjorthen. Jeg påpeker imidlertid også hensynet til deltakerne, et hensyn jeg skulle tro burde veie tyngst. Min kommentar var da heller ikke først og fremst et kompliment til dere arrangører (selv om det tydeligvis var den delen du fanget opp), men faktisk en oppriktig ment kritikk av det å jukse med stemmegivningen, slik jeg mener Hjorthen her gjorde. Hvis dere ikke ser det slik, kan dere like gjerne ta vekk posten som heter Ærlighet, etter min mening, og heller si at det ikke er så farlig…

  61. Hjorthen sier:

    Nå tviler jeg sterkt på at jeg er den eneste som har stemt to ganger da, siden det sikkert er flere enn meg som har tilgang til en PC på jobb, og en PC hjemme, og å kalle det å jukse blir vel litt i overkant? Jeg har etterhvert litt erfaring med å arrangere slike avstemninger og tror nesten jeg skal tørre å påstå at det å stemme flere ganger er like mye regelen som unntaket. Derfor er min holdning til juks slik at jeg ikke anser det som juks før man begynner å stemme via proxy, slette cookies, eller på andre måter forsøker å manipulere avstemningen.

    Å lage en stor sak av det og begynne å trekke inn hensynet til deltagerne er vel uansett litt i overkant?

  62. Hjorthen sier:

    …og det står heller ikke noe i Ærlighet-posten om at man ikke kan stemme fra flere PC’er, naturlig nok siden det er umulig å avsløre. Alt som står der er relatert til stemmefiske fra deltagerne, og siden jeg ikke deltar, ihvertfall i denne første runden, så kan jeg neppe beskyldes for den slags.

    Enda…

  63. bloodymary sier:

    Keep on murgling in the free world!

  64. Laila sier:

    Hjorthen,
    Jeg vet ikke om det er meg du svarer, men… Med ditt liberale syn på dette med å benytte flere PCer, er det jo ikke rart dersom det i dine prosjekter var regelen snarere enn unntaket at folk gjorde det 🙂 Men siden Red. her betegner slikt noe som «svineri i pollen» og bemerker at det denne gang heldigvis ikke ser ut til å få betydning, føler jeg meg rimelig trygg på at jeg ikke gikk for langt idet jeg betegnet det som juks her. Jeg tolket tydeligvis retningslinjene for Bloggidol slik de var ment.

    Hvorvidt de kommer til å endre syn på dette nå som du har argumentert for din måte å gjøre det på, er en annen sak. De er jo mottakelige for alle innspill, så det er jo mulig.

  65. Red. sier:

    to ting, laila.

    – hovedpoenget med ærlighetsposten, i bold, er:
    alt du kan gjøre for på påvirke sjansene dine, er juks.

    – straffen for juks, utover diskvalifikasjon, er diskrediteringen som følger med å bli outet. noe hjorthen fint har greid selv.

    esq.

  66. Hjorthen sier:

    Nå tolket jeg redaksjonens svineri-betegnelse som humoristisk ment jeg da, men det kan jo være jeg tar feil. Uansett er det neppe noe poeng å lage seg regler, eller gjøre store poeng ut av noe som er umulig å overvåke eller håndheve. Det ville overraske meg stort om jeg er den eneste som har levert inn to stemmer i pollen her, men sjansen for at noen flere vil stå frem og diskreditere seg er vel forholdsvis liten nå;-)

  67. Laila sier:

    Red. (esq),
    OK, grei presisering. Jeg oppfattet nemlig dette som essensen i den posten:

    «Vi anbefaler alle å trå varsomt i forhold til alt som kan tolkes som juks, istedet for å utforske gråsoner.»

    Men oppfattet 🙂 Denne varsomhetsregelen gjelder fremdeles generelt (for alle, ikke bare for deltakerne), men den var ikke hovedpoenget med akkurat den posten.

  68. […] posten var mitt bidrag til kategorien dagbok/personlig i Bloggidol 2008. Den gjorde det ikke spesielt godt, men fikk en tre-poenger blant […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: