Resultater første runde

Oppgaven var 200 ord i kategorien dagbok/personlig. Vi fikk 24 bidrag. Samtlige bidrag fikk stemmer.

Vi gjennomgår her de tolv beste.

Nummer 12: Tomas

Kikkeren slår til igjen!

KikkerenSitter på cafe. Jobber på laptopen, liksom, men jeg kikker på damer.

Ser ei rødhåret dame. Bollekinn, kysselepper, strålende blikk. Dumper ned, drar av skjerfet og klemmer venninnene. Jeg oppfatter ikke navnet. Må vite navnet!

Ser ny dame. Blek i ansiktet. Langt svart hår. Tettsittende svarte jeans. Går til disken. Servitøren kjenner henne, kaller henne «Catrine».

Catrine får kaffe og setter seg på nabobordet! Drar opp en laptop. Slår den på. Drikker. Har lange, nydelige fingre, og ei nese som er flott i profil. Nydelig gresk bue på nesekammen. Hun ser på mennene i lokalet. Overser meg. Flott mann som kommer inn. Catrine stirrer virkelig på rumpa hans. Spiser den med øynene og slikker leppene.

Dritstilig! Catrine er en kikker! Og dama er flott! Tøff og svartkledd og med laptop! Tenk om vi kunne sitte på cafe sammen, nye cafeer hver dag, stirre på alt i bukser og skjørt! Glise til hverandre og kline innimellom, når noen gjorde oss kåte …
Catrine ser i min retning. Jeg er ikke tøff nok til å møte blikket. Jeg er jo bare en feit kikker, for faen! Ser ned i laptopen, begynner å skrive denne bloggposten. Faen!

— — — —

Nummer 12 (delt plassering): Arnfinn

Oh, rainy day…

Rainy dayJeg har gjort mye rart, jeg har sykla ned trapper, lest mye rart, sagt mye rart og jeg har da også vært mye rart. Nå skal det hele toppes, jeg skal delta i Idol!
Ikke det der tulleidolgreiene til TV2 med kommende salgsfiaskoer som ”alle følger med på”, men derimot det litt mer småeksentriske tiltaket BloggIdol.

Dagen i dag må kunne kalles litt kjip. Regnet høljer ned over Oslogryta, håret mitt er vått, klærne mine er våte, jeg er våt – og jeg har over 5 fuckings timer igjen på jobb før jeg skal hjem. Hjemme vet jeg det venter et tomt kjøleskap, et tomt kjøkkenskap og en tom fryser. Det var lønningsdag i går, og alt jeg kjøpte var ei pakke tyggis – godt tenkt! Ergo må jeg også innom en matbutikk sammen med 20 000 andre mennesker som er like gjennomvåte som det jeg er for å få meg noe å spise.

Men faen heller, hjemme på nattbordet ligger ei god bok, en lykkeamulett, håp om en bedre morradag og jeg tror sannelig jeg la igjen følelsen av forelskelse der i dagmorges også. Det skal bli deilig å komme hjem, samma hvor snørrete og jævlig jeg kommer til å bli!

— — — —

Nummer 11: Emelie

Je rêves

Jeg skulle ha valgt fransk på ungdomsskolen. Jeg kunne vært kjempeflink. Istedenfor har jeg et vitnemål med karakteren 3. Det verste er at jeg ikke husker så mye av det. Jeg kunne sikkert ikke forklart en person veien til nærmeste matbutikk om det så bare var hundreogfemti meter rett frem og til venstre.

Hässelby. Jeg prøver å uttale de franske ordene som dukker opp nå og da. Fine fraser, steder og gatenavn. Jeg vet ikke hvor mye som gir mening. Ingenting, tror jeg. Hun oversatte ordene for meg. Je rêves. For alt jeg vet kan det bety så mye som at jeg bruker de samme sokkene én uke i strekk. Det gjør jeg ikke. Jeg håper det står at jeg drømmer. For det gjør jeg. Annenhver dag.

Jeg tenker på hvordan det ville vært. Paris. Hvordan det ville vært å ta trappene opp til første etasje i Eiffeltårnet, selv om jeg har høydeskrekk. Hvordan det ville vært å se på utsikten fra Eiffeltårnet med de trygge armene hans rundt meg. Akkurat sånn som de gangene han viste meg utsikten på et sted. Høre han hviske at han passer på meg. At jeg ikke kommer til å falle ned. Je rêves.

— — — —

Nummer 10: Dumdidum

Tok tredjeplass i kommentarfeltet.

Jentedyret

Nokre gonger stikk jentedyret hovudet fram. Eg er eigentleg nøgd med livet mitt som det er men det er ikkje Jentedyret. Jentedyret vil ha eit kvitt, gamalt, oppussa hus utanfor allfarveg. Eit slikt hus ein ser i dei glansa vekeblada. Der vil jentedyret at eg skal skrida omkring frå rom til rom litt sånn ute av fokus. Eller kanskje sitja på det alltid nyvaska kjøkenet med ro i sjela medan eg ser ut på perfekte ungar som leikar i eit gamalt epletre. Jentedyret bryr seg ikkje om at EG ikkje ville trivast på ein slik plass og i eit slikt liv. Eg hatar å pusse opp, vaske og rydde. Eg hadde vorte deprimert, følt meg mislukka og truleg blitt litt tullete dersom eg skulle bu langt frå folk i et tomt og perfekt hus klart for besøk frå Elle interiør. Eg trur ikkje eg ein gong vil ha born. Eg har det akkurat som eg vil ha det og akkurat som eg trivst med. Kvifor vil Jentedyret at eg skal byte det ut med noko eg ikkje kjem til å vera nøgd med? For Jentedyret er jo ein del av meg, det og…

— — — —

Nummer 9: Sonja

Tok femteplass i kommentarfeltet.

Kanskje han begynner å elske meg da?

Han kalte meg en engel i dag. Jeg lånte ham stiftemaskinen min da han trengte en, og etterpå kalte han meg en engel. Jeg sa «takk». Jeg tror ikke det var så lurt. Nå tror han sikkert at jeg la veldig mye i det, at jeg tror at han virkelig synes jeg er en himmelsk skapning.

Det er bedre enn når vi krangler. Vi har kranglet mye i det siste. Jeg tror ikke han mener det vondt. Jeg er ikke en gang sikker på at han vet at vi krangler. Mye av tiden føles det som om han står med armen rett ut og jeg står med hodet mot hånden hans, og løper, løper, løper, før jeg faller sammen av utmattelse. Han ser meg ligge der på gulvet, uten å skjønne helt hva som har hendt. Han merker jo ingenting, er kanskje litt sliten i armen, knapt nok det, mens jeg er utkjørt, andpusten og har vondt i pannen (jeg tror han har pigger på innsiden av hånden).

En dag skal jeg reise meg og stange ham hardt i magen. Så får han merke hvordan det er.

— — — —

Nummer 8: Isabel

Delte femteplassen i kommentarfeltet.

Smell!

Jeg har en utfordring. Utfordringen er at jeg skal skrive personlig. Uten å være for personlig, uten å røpe hvem jeg er. Jeg må holde meg unna visse tema som til stadighet preger bloggen min, om lidenskap og kjærlighet til de tingene som folk til stadighet kobler sammen med navnet mitt. Men på grunn av noe som skjedde i går, skal jeg klare det.

Jeg begynte dagen i går med å lete på internett. Finne frem til bekreftelsen på at jeg nok en gang hadde klart det jeg alltid klarte i disse situasjonene. Bokstavene lengst fremme i alfabetet preget alltid denne siden, og jeg skulle bare inn å få det bekreftet. Som vanlig. Men så så jeg noe som fikk hjertet til å banke fort og tårene til å trille, jeg ble sint og negativt overrasket på samme tid, og måtte sette i gang en prosess med brev og formalitet som jeg aldri hadde vært i nærheten av før. Jeg var for flau til å fortelle det til folk og ville helst bare gjemme meg under sengen min og bli der. Dette var virkelig ikke meg. Og derfor kan jeg jo røpe det her:

Jeg strøk på eksamen.

— — — —

Nummer 7: Lukritzia Loven

Dette er juryens vinner, med stemmer fra alle jurymedlemmene.

Ein fyllefants bekjennelse

Så sat eg her då. I siste augneblink. Klokka kvart over eitt om natta, dagen før fristen går ut, bestemmer eg meg for at det sikkert hadde vore ein idè å faktisk delta i konkuransen. Etter litt for mykje vin, ein fest der verten var den fyrste som kubba og ein episode på Statoil der eg nesten stjal pommes frites’en til to afrikanarar, då kjem eg på at det var eit innlegg til ein bloggkonkuranse som kanskje skulle vore skrive for lengje sidan. Kvifor? Fordi det er slik eg er. Ute i siste liten, som alltid. Og fordi eg er ein evig optimist som alltid trur eg skriv jævlig bra i fylla.

Det er for så vidt sant. Det er frå born og fulle folk ein får sanninga, seiest det. Skrivefeil og orddelingsfeil får ein ta som det kjem, sidan eg no er mest bekymra for om eg har sprengd eit blodkar på handleddet, eller rett og slett berre sølt ketchup på meg sjølv. Det finst tross alt viktigare ting i livet enn å nå tidsfristar.

— — — —

Nummer 6: Sjukheit

Samlet femteplasser i poll og hos jury. Flere trodde dette var mitt (Esquils) bidrag

Det må feile meg noe

De tar meg med opp en mørk trapp. Den er av laget av tre. Typisk for gamle hus som ingen har tatt seg bryet med å vedlikeholde. Trappen er smal og den knirker for hvert skritt. Jeg når enden foran en smal dør. Presser meg inn etter de andre. Det er tydelig at døren ikke er ment for folk av min størrelse.

Da jeg kommer inn sitter Horst Tappert ikledd helsetrøye i en gammel lenestol. «Jeg må få beklage at døren er smal,» sier han på Derrick-tysk. «Og jeg må få beklage at jeg ikke er smal,» svarer jeg på skoletysk. Horst begynner å le kraftig med den gamle, sprukne stemmen sin. Jeg forstår ikke hvorfor han syns svaret mitt er så morsomt siden ingen andre ler. Jeg prøver å smile og humre sammen med han. All kritikk er jo god kritikk. Etter en stund går latteren over til kols-hosting.»

Og så våkner jeg brått fra drømmen. Horst Tappert? Det må feile meg noe.
Noe alvorlig.

— — — —

Nummer 5: astrid

Veldig jevn rekke, femteplass i kommentarfelt og hos jury, sjetteplass i poll.

Kaffebrenneriet, St.Hanshaugen, en ettermiddag i juleferien, snø og minusgrader

Jeg drikker kaffe og du drikker kakao, for du er ikke voksen ennå, det er iallfall det du sier, for voksne drikker kaffe, men du vil ikke være voksen, så jeg må være voksen alene med min helt middelmådige cappuccino, mens du drikker kakao med krem.

Vi spionerer på de andre i cafeen, de to som ikke sa noe annet til hverandre på en halvtime enn «skal vi gå?», den store mannen og hans bittelille kjæreste som vifter overdrevent mye med rumpa, og baristaen som sikkert studerer litteratur på Blindern når han ikke lager enkle latter med lettmelk.

Vi snakker om de store ting i livet og de bittesmå, og ca like mye om begge deler. Vi snakker om fylla og skolen og lærere vi begge har hatt, om teater og råkkenråll. Vi snakker om familien, religion og vi snakker om kjærlighet. Vi snakker mest om kjærlighet.

Det er sånne øyeblikk som gjør meg lykkelig. Koppene det ryker av, smilet ditt over koppen mens du forteller en god historie og måten du stryker meg over kneet på nå du sier du har savnet meg i hele høst.

— — — —

Nummer 4: Esquil

(oversatt til nyere norsk av Kvitveis, som dermed ikke hadde lov å stemme/tyste på bidraget.)

Bidraget ble nummer tre i kommentarfeltet og nummer fire i pollen.

To. Ein.

Ein gong var me telepatiske.

Eg legg auga mot skudera hennar, vil skjula tårene for dei andre i
baren, medan hiksta mine går gjennom kroppane våre som små jordskjelv.
Gamal skam og smerte må ut i tåreform.

«Eg visste ikkje at det var så viktig», seier ho distansert.

For berre sekund sidan låg eg på golvet i Wien-baren, mellom grus og
dritt, og tynte primalskrik ut av lungene. Sjokkerte austerrikarar ser
framleis på oss medan eg tørker tårer.

At eg havna på golvet sjokkerte meg og. Men då Rekdal låg ballen på
krittmerket, vart eg så svimmel at eg vart redd for å svima av.

Torturert under Røste Fossen, plaga under Grip, pint under Stadheim,
rævpult av kvar bananstat som makta å stabla elleve mann på beina.
Mannsaldrar av nederlag, dyster audmjuking og verdilausheit
konsentrert i éin ball. Då ballen havna bak den brasilianske målmannen
vart det for mykje for meg. Alt for mykje.

Eg beklagar framferda mi til bartenderen. Han smiler.

Ho ser framleis forbausa ut medan eg tørker tåreveske av skuldera
hennar. Me trudde me var tvillingsjeler, me trudde me tenkte likt. Eg
les i auga hennar det me visste innerst inne.

Menneske kjenner kvarandre aldri.

— — — —

Nummer 3: Tiqui

Affekt fikk sølv hos juryen og sølv i pollen.

Affekt

«24. mars 1986: Kjære dagbok. Dette vert siste gong eg skriv i deg. Eg har ikkje lenger tillit til deg no som du har vore i andre hender… «

Eg dundrer neven i den låste døra og skriker. På innsida høyrer eg Preben lese høgt mine innerste tanker og sjelevrengninger. Dei ler hånlegt, Preben og Alexander. Hendene og føtene mine dirrer, eg ser ikkje skarpt lenger, eg hyler og hulker om kvarandre og kroppen rister i raseri.

Så går døra opp. Eg hugsar Prebens flir i det eg river dagboka frå hendene hans. Så slår eg. Eit slag. Boka treffer hovudet hans. Raseriet har gitt meg uante krefter. Preben sig saman og vert liggande, medvitslaus.

Eg hugsar ikkje at Alexander prøvde å vekkja han. Eg hugsar ikkje at dei vaksne kom til og etter ein halv time klarte å få liv i han. Det eg hugsar er då eg sjølv vakna frå mitt blinde raseri. Eg ser Preben ligg på toppen av ein trappeavsats. Hadde han falt ned hadde eg drept han. Det går kaldt nedover ryggen. Så lett hadde det vore å gjere eit uaktsomt drap. Eg er 14 år.

— — — —

Nummer 2: Anonym

(kan få et av de to wild card’ene til finalen, og holdes anonym til de er delt ut.)

Romantisk hatvold tok sølv i kommentarfeltet, bronse i pollen og bronse hos juryen. Stor enighet her altså. Bidraget ledet hele greia helt til etter jurystemmene kom, og legger man sammen stemmer er denne én stemme bak vinneren.

Romantisk hatvold

Jeg fikk mitt første kyss i Kulåsparken, en formiddag vi skulket skolen fordi det var sol ute. Vi slafse-slukte hverandres ansikt, glefset øreflipper og stod nesetipp mot nesetipp og fniste. Jeg tok på dine pupper, du tok på mine pupper og alt var fryd og gammen.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det å kysse deg var det mest provoserende jeg kunne finne på. Hvis vi stod på kjøpesenteret og lot leppene våre møtes, stoppet verden omkring oss, bokstavlig talt. Jeg ble kastet ut av skolen du gikk på etter å ha kysset deg adjø i skolegården. «Dere lager jo OPPTØYER!» sa de sinte lærerne.

17. mai ble vi overfalt av en guttegjeng bevæpnet med egg, stinkspray og sprutflasker med Thousand Island. Vi klamret oss til hverandre mens eggene knuste mot bunaden din, mot sommerkjolen min, mot ditt blonde hår og mot min lyse skinnjakke. Vi var lesbe-fitte-hore-homo-satanister og fritt vilt. Vi løp, selvfølgelig.

Jakten endte i fontenen utenfor rådhuset. Ingeting er som våt bunad og Thousand Island, og selv om det stinket, er det fremdeles
et av de mest romantiske minnene jeg har.

— — — —

Nummer 1: Anonym

(vår første finalist, presenteres når finalen begynner.)

Vinneren vant pollen, vant kommentarfeltet, og ble nummer 5 hos juryen. Ville vunnet uansett utregningsmetode. Vi gratulerer!

Stemningskrasj ved graven

Det handlet ikke om at jeg hadde stått lenge i snøen med litt for tynne vintersko, at det var mørkt og at det føltes som om jeg skulle falle sammen. Jeg var forberedt på dét. Jeg visste jo at det var kaldt ute og at det var mørkt. Jeg var forberedt på snøen på kirkegården. Jeg visste jeg måtte stå i den. Jeg tenkte: – dette er kaldt, men det er irrelevant. Jeg er hos deg, min venn, ved graven din. Nå.
Tenne lys.
Det er så mye jeg savner.
Vondt.
Det er så mye jeg kunne ha gjort for deg. Sammen med deg.
Samtidig riktig.
Men jeg var der da – og jeg er her nå. Merker du det?
Stemningskrasj
Så kom hun. Med spøk, skjemt, latter, mobiltelefonsamtalelyder:
– blablabla ja, jeg henter dere snart, må bare bli ferdig med dette her først. Neida, det skal ikke ta lang tid Ja, vi kjøper potetgull! Hahaha! Haaaaadet.
Dette passer ikke! Dette er feil!
Din mor, min venn. Din mor eier ikke folkeskikk. Din mor, med meg, ved din grav. Det er ikke hennes tramping på min sorg som er mest hjerteskjærende, men hvordan hun alltid ignorerte din.

33 Responses to Resultater første runde

  1. sjukheit sier:

    Femteplass på fargelaust bokmål? Då er det berre rimleg å anta at om eg skreiv teksten på nynorsk ville den ha klatra til topps (jf. forvirringa omkring esquil og hans nøyaktig motsette taktikk.)

  2. Red. sier:

    Det tror jeg vi kan regne med, sjukis. Nynorsk gjorde vel ratiomessig storeslem her.

    – Ivers

  3. Red. sier:

    Eller, der viste jeg vel mest av alt hvor lite peiling jeg har på nynorskens utbredelse. Av de syv beste var tre nynorske.

  4. Avil sier:

    Eg skal aldri meir skrive bokmål. Eg kom ikkje eingong blant dei tolv beste. *plasserer ALL skuld på målform*

  5. Tiqui sier:

    Jeg synes det er utrolig morsomt at målform-diskusjonen gjorde seg utslag i at flere skrev på et annet språk enn de pleier – i begge retninger.

    Avil – kan jeg tippe på at du på nynorsk ville hatt iskalde innvendinger mot plasseringen?

  6. Avil sier:

    Fnis. Neidå, det var berre for å støtte sjukheit her.

  7. Red. sier:

    jeg syntes avils var et av de beste bidragene. jeg likte også ‘jeg savner henne’ veldig godt, begge misset på topp tolv.

    håper ingen er provosert av at jeg deltok. Jeg har gjort mitt beste for å følge fair play, men skjønner det godt hvis noen syns det er unfair at jeg leser innboksen, er med og lager reglene og kan kommunisere med juryen. og jeg vil nok få seriøst bråk med arrangøren (meg selv) hvis jeg skulle gjøre det noe særlig bedre enn dette.

    esq.

  8. Red. sier:

    av di er eg sjøvsagt topp fornøyd, og takker for alle stemmane.

  9. Red. sier:

    nei. av di er fordi. derfor, mente jeg.

    esq.

  10. Avil sier:

    Eg er uprovosert heilt ut i det ekstreme, esq.

  11. Tomas sier:

    Delt tolvteplass! Nesten som den gangen jeg gikk skirenn og ikke orket gå for fullt. Kom jo til mål, og var fornøyd, helt til de voksne kom og kjefta. Men her det ingen som kjefter! Hurra!!!

    (mrk: bildet var ikke av meg)

  12. Red. sier:

    syns forresten det var artig at juryens vinner var et helt nytt bekjentskap. for meg iallefall.

  13. Hm. Så i og med at jeg ikke er på listen så er jeg ikke med videre? Makan. Ikke så mye som et lite wildcard en gang? Hm?

  14. Red. sier:

    det er ni sjanser igjen, alf ivar.

  15. Red. sier:

    forresten, dere som ikke kom i topp tolv (avil, alf ivar mfl), syns dere vi burde offentliggjøre navn-innlegg-kombinasjonene også for resten av listen? selv ville jeg likt oppmerksomheten bare hvis jeg gjorde det bra, men kanskje jeg er sær. dessuten ble nivået mye høyere enn jeg ventet da vi lagde den regelen.

    esq

  16. astrid sier:

    Er det lov å (siden jeg ikke er blant de aller beste og derfor trenger å være anonym), ønske at navnet mitt knyttes opp mot posten min likevel? Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke leste reglene særlig nøye siden jeg er en surrete slask, og ikke ville ha navnet mitt tilstede på en post som var slaktet i beste Tor Milde-stil, men det her er jo mye mer harmløst enn syngeIdol, så da… kan jeg godt stå for det jeg har skrevet. 🙂

  17. abre sier:

    Hehe.. Jeg gjettet på at «To. Ein» (som jeg stemte på) var skrevet av Esquil. Syntes stilen skinte tvers igjennom målformen.

  18. Red. sier:

    e itj nå problem, astrid. gratulerer med flott innsats!

    🙂 takk for stemmen, abre. ble rørt.

    jeg har nettopp bommet på noen jeg var sikker på, så jeg skal ikke si noe.

    esq

  19. Red: Jeg synes det ville vært en god ide å publisere navnene til forfatterne etter hver runde. På den måten tror jeg kanskje at jeg ville fått meg en a ha-opplevelse når jeg ser hvem som har skrevet hva. Det kunne gitt meg et par nye blogger å lese.

  20. Tiqui sier:

    Astrid: Det er ingen skam å stå for den teksten, nei! Var innom bloggen din og tittet, og jeg tror jeg må bruke mer tid der inne. Det anbefales dere andre også!

    Red: Det er greit å «oute» min post også. Jeg tror kanskje noen blir overrasket 😉

  21. Avil sier:

    Eg ville syns det var morsomt om dei hadde gjettekonkurranse før dei outa. 😉

  22. radiohode sier:

    Avil: La meg si det slik: Du har et reklamebanner for en ufyselig fotballklubb borte hos deg selv. En av nynorsk-postene handlet om fotball…

  23. Tiqui sier:

    Avil: Jeg tippet jo på at du skrev «Iskald innvending», men der tok jeg visst helt feil. Den likte jeg forøvrig veldig godt – hvemdetnåer som har skrevet den.

  24. Avil sier:

    Det var heller ikkje fotballposten (ufyseleg? Hahaha! Hah!).

  25. Tiqui sier:

    Brann er jo det _eneste_ laget, radiohode! Byen e’ Bergen og laget e’ Brann!

  26. emelie sier:

    Hm.. jeg gjettet jo også feil på noen. Men moro var det =)

  27. Sauegjeteren sier:

    Ja til outing!

    For min del er det hvertfall greit.

  28. radiohode sier:

    Brann? Ha! «Ufyselig» er faktisk det riktigste ordet. Hvor ellers ser man trenere som slår og dytter spillerne sine?
    Dette ble visst litt OT. Vi stopper der. 🙂

  29. Laila sier:

    Å, var det Tiqui som skrev «Affekt».
    🙂

  30. tiqui sier:

    Konteksten for «Affekt»

    Resultatene for kategorien Dagbok/Personlig er avgjort i Bloggidol 2008. Mitt innlegg vant ikke, men fikk positiv oppmerksomhet, og radiohode har rett i at det er en episode som var viktig for "eg":Affekt"24. mars 1986: Kjre dagbok. Det…

  31. Red. sier:

    radiohode: i lillestrøm.

    esq

  32. astrid sier:

    Hjertelig takk til både red. og tiqui! Hyggelig at flere enn mamma stikker innom bloggen min. Men jeg er faktisk så grinete at jeg ønsker å poengtere at jeg skriver astrid med liten a når jeg blogger. Det er rent estetisk, små a´er er penere enn store.

  33. Thomas sier:

    Jeg mista nettet mitt litt, og kom visst litt seint til diskusjonen, men outing er kult.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: