Finalen!

Velkommen til finalen i Norges første Bloggidol! Vi anbefaler deg å lese bidragene før du ser i kommentarfeltet hva andre har stemt. Akkurat nå har du sjansen til å gjøre deg opp en 100% upåvirket mening. I finalen kan du stemme på ett bidrag, fortrinnsvis det du liker best.

Finaletemaet/oppgaven er beskrevet her.

Måtte den beste vinne.

———

Kartlegging av Googles kompetanse

Du kan skrive på alle språk som fins,
kjenner definisjonen av en provins
Vet forskjell på Riesling og Muskatell
og navnet på faren til Alfred Nobel

Du vet hvilke land som har presidenter
og kan kalkulere med koeffsienter
har oversikt over all terminologi
og kan forelese om astrologi

Du vet navnet på alle dyr og fugler,
har kunnskap om indiske stormoguler,
kan analysere lyrikk og prosa
og kjenner til underlig kuriosa
…

Det er ikke rart at man kanskje tror
at du vet om alt mellom himmel og jord
Men hemmeligheten din avsløres her;
du aner ikke hva en murglumf er

———

Drømmen om Isocamp

Jeg satte meg på bussen, hvilte hodet mot ruta. Vinduet var skittengrått, det var vanskelig å se ut. Musikk på øret. Etter fire stopp gikk jeg av, ble gående med hodet vendt ned mot bakken. Jeg sparket småstein mens jeg gikk bortover veien, mot parken, til benken jeg skulle sitte litt. Jeg hadde store planer om å sette meg ned, tenke på livet, tenke litt over selve livet, hva jeg vil med det og hva jeg faktisk nå gjør med det.

Ute kjentes været ut som en hybrid mellom tidlig vår og sen høst. Foran meg gikk et gammelt par. Mannen holdt kona si i armen, forsiktig, men samtidig trygt. Slik hadde de gått sammen, mange tusen ganger, de fulgte hverandres takt. De smilte til hverandre.

Jeg stusset litt over at jeg umiddelbart hadde kategorisert dem som et ektepar, for hva kunne vel jeg vite om dét, selv om de er gamle kan det jo hende at de

brøt med konvensjonene, rømte av gårde, kanskje mot familiens vilje, fordi hun var gravid og bare 16 år, mens han var ateist og kunne ikke, ville ikke, orket ikke tanken på å gifte seg – og hun hadde ikke et like avklart forhold til å fornekte Gud som det han hadde, men de var sammen, han, hun, de to, snart tre, og de trengte ikke noen Gud så lenge de hadde hverandre.

Jeg hørte at de snakket, og det var ikke om Gud, om å rømme, om ateisme eller om ungdomsgraviditet. De snakket om at de skulle besøke datteren sin som skulle spille i en Høgskulesymfoniorkesterkyrkjekonsert, for ho budde ein stad på Vestlandet og der snakket de visst slik, og det var da veldig mange ord satt sammen i en eneste smørje, men det var sikkert fint, de måtte høre på det, og så skulle de få tatt den turen de ikke rakk i vinter. Jeg hørte den eldre damen snakke om at de kanskje burde fått seg et mer permanent fortelt, hun sa:

-Hadde det ikke vært fint endelig å slå litt rot, også når vi er på tur, du vet jeg har litt vondt i leddene mine, jeg er jo blitt en gammel krok, og det er du også, og du har også vondt, å jo – ikke se på meg med det blikket der, jeg vet det, jeg; Jeg kjenner da deg! Og, vi er gamle og tida har gått. Nå vil jeg sette meg ned med deg, se på sola og puste piano. Planus, vennen min. Jeg har drømt om planus i femti år nå. Jeg trenger at det er litt jevnt under føttene mine.

Og mannen, han tok i mot, han smilte, og sola lagde sølvstråler i håret hans, mens han kikket ned på henne og sa:

-Ja, kjære gamle kona mi, nå skal du jammen meg få den Isocampen du har drømt om så lenge.

Og jeg ble gående bak dem et stykke til, og kan hende så det veldig rart ut, for de gikk med sine gamle, korte, langsomme skritt, mens jeg er mer vant til syvmilssteg, jeg går som regel i raskt tempo, hardt mot asfalten, flisene, parketten. Videre, videre, alltid videre. Men nå, nå ble jeg gående bak dem, for jeg merket at jeg trengte å høre på noen gamle mennesker, to som hadde levd et langt liv sammen og fortsatt snille mot hverandre, eller kanskje aller mest snille mot hverandre fordi de hadde levd sammen så lenge, og ikke at de hadde levd sammen så lenge fordi de var så snille mot hverandre. Jeg tenkte på Odd Børretzen og verdens fineste ode til en kone, men plutselig så var de ikke gift lenger, og verden er full av illusjoner, men teksten til Odd er fin for det, og jeg smiler og gråter og ler av meg selv og mine egne reaksjoner hver gang jeg hører den. Å! Emosjonell, når jeg hører at han sier at

…nå er du en tegning. Et kart over livet ditt og mitt. En tegning av steder og veier vi gikk. En tegning av latter vi lo. En tegning av høstmørke veier. En tegning av gleder vi fikk.

Og da tenkte jeg, at jeg har også lyst til at noen ser på meg og tenker at strekene i ansiktet mitt er de veiene vi gikk sammen, at det ser ut som tegninger av morsomme kvelder hvor vi lo, og snakket om livet, og om alle gledene og sorgene som sammen lager dagene som former et liv, et liv sammen og at det var livet ditt og livet mitt og at sammen ble det

livet

vårt.

Og jeg kunne helt fint tenke meg å sitte i en Isocamp, med en mann som smiler til meg fordi han vet at årene vi har hatt sammen har gitt meg gikt, fordi det har vært så mange år, og gamle koner de får gikt, og at jeg må ha det trygt og varmt og godt på kveldene, men vi er på tur, for vi har alltid vært på tur, og slik skal det alltid være.

Det gamle paret foran meg rappet benken jeg hadde tenkt til å sette meg på. De snappet den rett foran nesen min. Hadde jeg gått litt fortere, hadde jeg gått i tempo, tempo, videre, videre alltid videre, som jeg pleier, hadde jeg sittet på den benken nå, men nå satte de seg ned der, og jeg smilte til dem, slik unge mennesker har lært at de skal smile til gamle mennesker, men aller mest smilte jeg fordi jeg hadde så lyst til å si at jeg håpet de fikk mange gode dager i Isocampen.

———

Kryssord og campingferie

«Murglumf! Mnggghhhh! Ngphuuffff!»

Hun lager gurglelyder bak knebelen og det renner litt sikkel nedover haken. Slik hører desperat skriking ut gjennom en gummiball med lommetørkle over. Høyt nok til å høres av meg, lavt nok til å dempes av lyden fra Nitimen. Jeg skrur opp radioen og stryker henne over det svette håret. Ingen på campingplassen kan høre henne.

Vi har en imponerende campingvogn, en av de som ser ut som en portabel hytte. Når vi slår leir, bretter vi ut isocampen vår, og det ser ut som om vi bor i et lite, hvitt hus på landet. Alle andre er på harrytur, mens vi ser så classy ut at grilldress-naboene våre knapt tør hilse på oss. Vi lager klasseforskjeller på campingplassen. Når vi har brettet ut skjøteveranda, bærbare blomsterkasser, utemøbler i teak og montert glassveranda-åpningen og strukket ut parkett-gulvet, kan du stå der med den solblekede parasollen og de feite ungene dine og måpe.

Det eneste vi mangler er en brett-ut-hovmester og bærbart billijardbord. Tulla liker å spankulere rundt i Gucci-bikinien sin, drikke
paraplydrinker og smile overbærende blendahvitt til de mindre vellykkede naboene våre. Den perfekte, solariumsbrune kroppen hennes er en vandrende reklameplakat for Oslo Vests dyktigste plastiske kirurg.

Nå regner det ute, og Tulla sitter sammenkrøllet og løser kryssord. Av og til kaster hun en blikk bort på jenta som ligger bundet og kneblet på gulvet. Hun ligger bare så vidt unna innsyn for naboene, og tilfeldige forbipasserende som skulle haste forbi campingvognen vår, kan se alt Tulla og jeg driver med. Vi er de minst mistenkelige personene i hele verden.

Vi plukket henne opp i går. Hun er ikke en av campinggjestene, hun er lokal. En gave fra oven på den hvitmalte dørstokken vår. Hun var dritings, utmattet og ikke en dag over søtten. Hun hadde stukket fra noen gutter, hadde hun snøvlet. De hadde visst ville gjøre litt av hvert hun ikke var klar for. Vi hadde latt henne spy seg ferdig i den hvite, lekre klossettskålen vår, før vi gav henne to rohypnol i en cola. Hun våknet bundet og kneblet for en liten time siden.

«Snakk om tidenes dagen derpå, hm?» sier jeg. Tulla ler. Hun ler alltid av vittighetene mine.

«Synd det regner. Jeg har så lyst til å grille.» Tulla ser furten ut. Jeg smiler til jenta på gulvet. «Hører du det? Du er trygg så lenge det regner.» sier jeg. Tårene og skrekken lyser av øynene hennes og gurglingen stopper helt noen sekunder. Inne i hodet hennes et sted raser tankene. Hun lurer på om vi virkerlig har tenkt å bruke henne som grillmat, om vi har tenkt å spise henne.

Vi ser hverandre i øynene og jeg smiler til henne. Jeg kommer ikke til å gi henne noe entydig svar. Jeg vil se frykten hennes. Vi har lagt henne oppå en pressening. Hun kommer til å tisse på seg når hun blir redd nok, og vi liker ikke gris på gulvet.

Regnet sildrer langs vindusruten. Jeg liker frykt og Tulla liker følelsen av varme organer mot figrene og kjøtt mot tungen og vi var
meant to be. Jeg tar meg en Martini, P1 surrer i bakgrunnen, snart kommer værmelding og Tulla henger over kryssordet. Jenta bare gråter og er generelt sett ganske veloppdragen.

«Eksamen på enogtyve bokstaver? Hallo? Jeg fatter ikke hva slags norsk de kryssordfolkene snakker, jeg! Kopp blir varmdrikksbeholder, sitteinnrettning blir rumpe! Og noen av disse spørsmålene krever en helt bestemt kulturell bakgrunn. Hør på denne: «Ikke Bjølsenbitch, men..?»»

«Frognerfitter. Den tok til og med jeg, Tullamor.»

«Ja, men du tar poenget, Niels-Christian. Det verste ordet jeg har sett var «Kultur-arrangement» på 34 bokstaver. Vet du hva det var?»

«Nei,» sier jeg og skjenker i en Martini til henne også.

«Høgskolesymfoniorkesterkirkekonsert! Hørt sånt tøv?»

«Aldeles grusomt, darling.»

Jeg henter skarpe filétkniver fra kjøkkenskapet og legger dem utover bordet. Så naturlig som mulig begynner jeg å slipe den største av dem og observerer reaksjonen hos jenta. Hun gurgler, spreller, hikster og setter seg halvveis opp for å se hva jeg driver med. Tulla bryr seg ikke.

«Kompetansekartlegging! Der har vi det!» Hun skåler med seg selv og skriver som en gal.

«Hmm?»

«Eksamen på 21 bokstaver, vel!»

«Ah.» Jeg tester den nyslipte eggen på en tomat fra kjøleskapet. Bladet sklir gjennom tomaten som gjennom vann. Jeg har jentas oppmerksomhet hele veien. Jeg innser at jeg kommer til å trenge en liten sag og noen plastposer, også. Og en frysebag med kjølelementer eller to. «Jeg skal bare ut og hente noen ting, kjære!» sier jeg.

Tulla svarer ikke. Hun har aldri oppmerksomheten sin mer enn ett sted av gangen. Når hun spiser, spiser hun. Når hun knuller, knuller hun. Og når hun løser kryssord, kan hun ha huset fullt av kidnappede småpiker uten å la det forstyrre seg.

Jeg samler sammen alt jeg trenger i kjølebagen og bærer det bort til huset. Det tar litt tid å finne ting i bilen fra under paraplyen, og jeg tar meg god tid. Alle feil skjer når man tar seg dårlig tid. Jeg pakker alle tingene sirlig sammen, og smiler for meg selv. En kjølebag på en campingplass er det minst mistenkelige i verden.

Så fort jeg er innenfor igjen, hører jeg stemmen til Tulla: «Vet du det? Jeg lar deg gå om du vet det! Svar meg! Svar meg for faen!» Trøbbel. Jeg ser min kjære sitte overskrevs på pikebarnet. Hun har et solid grep om håret hennes, og spissen på forskjærskniven min peker en centimeter fra øyeeplet til jentungen. Tulla er ikke sint eller desperat, bare innbitt, opphengt og en smule sprø. Jeg går rolig bort til dem.

«Hva er det, Tullamor?» Jeg tar fra henne kniven. «Du må skjønne at gjesten vår ikke kan svare deg når vi har kneblet henne.» Tulla sier ingenting, bare rekker meg kryssordet. Det er nesten ferdig, men et blankt felt lyser mot meg og lager hull i en rekke vanskelige ord. Hun står fast.

«Nylig avdød,» hveser hun. «Nylig avdød på seks bokstaver, det begynner på L.»

Jeg ler. «Tulla, da. Også alle de ukebladene du leser? Jeg tror det er for tidlig på dagen for deg. Det skal stå «Ledger». Heath Ledger, ikke sant?» Luften går ut av henne, og hun sier ingenting, bare fyller ut bokstavene som mangler.

«Pusen. Lage sånt oppstyr på grunn av et kryssord.» Jeg pakker ut utstyret fra kjølebaggen. Tulla hjelper meg å gjøre istand, finner en bøtte til å samle blod i, kysser meg på kinnet og gliser til jenta på gulvet. Værmeldingen forteller oss at regnet bare er et skybrudd og melder solskinn resten av uken. Masse muligheter for grilling.

Kanskje vi ber med oss noen av naboene også? De kommer ikke til å tørre å si nei, og det er mer enn nok kjøtt.

———

Avlegg 1 kommentarstemme i kommentarfeltet (om du har lyst), gjerne med begrunnelse. Det er også helt greit å stemme på ett bidrag via vår herlige eksterne avstemningsboks (lenke til pollboksen). To stemmer til sammen. Du kan gi max to poeng til ett bidrag, med andre ord. Godt valg!

Reklame