Finalist 1: Victoria

31. januar, 2008

Vinneren i Dagbok/personlig-kategorien ble Victoria. Hun rakk også å levere i neste kategori før seieren var klar, og hentet hjem andreplassen der.
vicblogg.jpg
Blogget siden?
Jeg startet opp i mai 2006, da hadde jeg en blogg.no-blogg, og egentlig startet jeg bare fordi jeg hadde hørt om dette fra Marion (marion2.wordpress.com), som jeg er så heldig å kjenne i det virkelige liv. Etter hvert flyttet jeg til WordPress, og der trives jeg godt. Grunnen til bloggingen er at jeg trenger å lette på trykket innimellom, mest av alt for min egen del – men også for å skåne mine nærmeste for all bablingen!!

Hvordan føltes det å vinne?
Det var moro! Først og fremst ble jeg veldig overrasket, for jeg trodde teksten ville være for trist og introvert. Var jo ikke akkurat noe stjerneeksempel på feelgood-blogging. Men, det betød veldig mye, for det var jo en veldig personlig tekst, og det ville ha føltes litt bedritent hvis alle hatet den.

Hvordan vil du beskrive bloggen din?
Som små drypp av ting jeg mener folk bør vite og mene noe om, blandet med mine egne spontane meningsytringer. Jeg tror det er forholdsvis lett å se at jeg er en engasjert person, men tekstene ville sikkert engasjert andre mer hvis jeg hadde jobbet mer med dem. Jeg driver ikke og flikker på tekster før jeg legger dem ut, hendene løper over tastaturet, jeg skriver rett inn i editoren og så publiserer jeg før jeg får tenkt meg om. Dette er ikke noe litteraturprosjekt, dette er blodtrykksregulerende selvmedisinering.

Og deg selv?
Jeg tror jeg kan beskrive meg selv som en ganske så nerdete, strebete flinkis. Det beste ved å ha blitt eldre, er nå 28 år gammel, er at det å være litt sær ikke er noen big deal lenger. Det koser jeg meg veldig med. Jeg har samboer og to barn, ikke det at dét beskriver meg – men det er en viktig del av livet mitt. Veldig.

Hvilke spørsmål frykter du i finalen?
Heh? Visste ikke at det skulle spørres om noe, jeg. Kanskje på tide at jeg begynner å grue meg? Hvis det er noe å grue seg til?

Hvordan ser du for deg din videre bloggekarriere?
Jeg tror det kommer til å fortsette slik som det er nå. En sporadisk blanding av samfunnsspørsmål, ispedd en dose katteblogging (blogging om ingenting av betydning for andre enn bloggeren selv). Men! Blogging er bra for life in general, for jeg er blitt mye raskere til å skrive tekster enn jeg var før jeg begynte å blogge.

Hva er det med stilen din som fungerer så bra i bloggidol?
Det vet jeg ikke, sånn egentlig. Men jeg tror[1] kanskje[2] at jeg faktisk[3] er ganske[4] god til å skrive. [[1,4]: Oi. Litt mange ekstraord grunnet selvskryt.] Akkurat som Alexia Bohwim har jeg en skrivestil som likner slike ting jeg selv liker å lese. Blanding av mange ord i noen setninger og få ord i andre.

I hvilken grad er du redd for at Idol-stempelet kan bli en belastning?
Hvis jeg skulle ha krysset av for dét i et spørreskjema, så ville jeg nok ha sagt i svært liten grad.

Har du selv et blogge-idol?
Ikke idol, som i et forbilde jeg prøver å likne eller leve opp til. Men jeg setter stor pris på mange, det er egentlig bare å sjekke ut bloggrollen min. Men, jeg liker nok aller best Undres folkeopplysning, Iskwews klokskap, Lothianes ærlighet og Esquils forfriskende uforutsigbarhet.

Så til noen autentiske idol-fans-spørsmål:

Yndlingsfarge?
Da jeg tok DrPhil-testen som Lothiane (lothiane.wordpress.com) hadde lagt ut (http://lothiane.wordpress.com/2008/01/20/dr-philsk-personlighetstest/) svarte jeg grå/brun. Det tapte jeg en del personlighetspoeng på. Så da svarer jeg rød nå. Definitivt. Eager to please. Men, du. Heter det ikke yndlings[sett inn ønsket ord]? Aner vi et snev av engelsk syke?

Yndlingsmatrett?
Parmesan er kanskje ikke en egen rett, men jeg liker det så veldig godt. Så favoritten er vel stort sett alt jeg kan spise et stort stykke parmesan til J

Yndlingsdrikk?
Mye espresso med bare bittelitt steamet melk. Og rødvin, fortrinnsvis Valpolicella.

Yndlingssjokolade?
Da jeg var på tur til Roma for en stund siden, fikk jeg små sjokolader innpakket i blå skattekister av The housekeeper hver kveld. Det stor Good night og Buena notte på esken. Jeg tenkte ”de har skjønt det! Det er klart jeg vil ha sjokolade før jeg legger meg!” De var dritgode.

Yndlings-tv-program?
Uti vår hage. Men egentlig sesong 1.

Yndlings-klesbutikk?
Jeg shopper lite, for jeg synes det er så kje-de-lig, og dessuten vil jeg heller spise god mat hver dag enn å ha fancy klær. Dessuten fryser jeg lett i de fancy klærne og koser meg mest i ull. Oi, det var kjedelig. Men jeg liker Coast og Oasis. Så der hadde jeg sikkert vært mer, hvis jeg hadde vært typen til det.

Yndlingsfag?
Makroøkonomi, mikroøkonomi og statistikk.

Du vant med en tilsynelatende ganske personlig historie fra en kirkegård. Var du redd det skulle bli ubehagelig å ha så personlige
hendelser ute til avstemning?

Historien er sann, dessverre. Jeg opplevde det ikke som noe ubehagelig i det hele tatt, tvert om ble vel Bloggidol og formatet på kun 200 ord, en fin måte å få ut dette som kvernet rundt i hodet og gjorde meg vekselvis sint og kvalm. Dessuten føles det veldig trygt og godt for meg, at andre lot seg berøre av den situasjonen jeg beskrev. Da var den jo ikke ille bare inne i mitt hode. Det er noe av det mest groteske og såre jeg har opplevd. Samtidig var det veldig ekte, det som kom ut av meg. Det ble skrevet på 15 minutter, og formatet gjorde at hvert ord måtte ha en funksjon. Det er jeg ikke så vant til, men det gikk jo bra. Takk til alle sammen, nå skal jeg lage meg kaffe.


Resultater første runde

22. januar, 2008

Oppgaven var 200 ord i kategorien dagbok/personlig. Vi fikk 24 bidrag. Samtlige bidrag fikk stemmer.

Vi gjennomgår her de tolv beste.

Nummer 12: Tomas

Kikkeren slår til igjen!

KikkerenSitter på cafe. Jobber på laptopen, liksom, men jeg kikker på damer.

Ser ei rødhåret dame. Bollekinn, kysselepper, strålende blikk. Dumper ned, drar av skjerfet og klemmer venninnene. Jeg oppfatter ikke navnet. Må vite navnet!

Ser ny dame. Blek i ansiktet. Langt svart hår. Tettsittende svarte jeans. Går til disken. Servitøren kjenner henne, kaller henne «Catrine».

Catrine får kaffe og setter seg på nabobordet! Drar opp en laptop. Slår den på. Drikker. Har lange, nydelige fingre, og ei nese som er flott i profil. Nydelig gresk bue på nesekammen. Hun ser på mennene i lokalet. Overser meg. Flott mann som kommer inn. Catrine stirrer virkelig på rumpa hans. Spiser den med øynene og slikker leppene.

Dritstilig! Catrine er en kikker! Og dama er flott! Tøff og svartkledd og med laptop! Tenk om vi kunne sitte på cafe sammen, nye cafeer hver dag, stirre på alt i bukser og skjørt! Glise til hverandre og kline innimellom, når noen gjorde oss kåte …
Catrine ser i min retning. Jeg er ikke tøff nok til å møte blikket. Jeg er jo bare en feit kikker, for faen! Ser ned i laptopen, begynner å skrive denne bloggposten. Faen!

— — — —

Nummer 12 (delt plassering): Arnfinn

Oh, rainy day…

Rainy dayJeg har gjort mye rart, jeg har sykla ned trapper, lest mye rart, sagt mye rart og jeg har da også vært mye rart. Nå skal det hele toppes, jeg skal delta i Idol!
Ikke det der tulleidolgreiene til TV2 med kommende salgsfiaskoer som ”alle følger med på”, men derimot det litt mer småeksentriske tiltaket BloggIdol.

Dagen i dag må kunne kalles litt kjip. Regnet høljer ned over Oslogryta, håret mitt er vått, klærne mine er våte, jeg er våt – og jeg har over 5 fuckings timer igjen på jobb før jeg skal hjem. Hjemme vet jeg det venter et tomt kjøleskap, et tomt kjøkkenskap og en tom fryser. Det var lønningsdag i går, og alt jeg kjøpte var ei pakke tyggis – godt tenkt! Ergo må jeg også innom en matbutikk sammen med 20 000 andre mennesker som er like gjennomvåte som det jeg er for å få meg noe å spise.

Men faen heller, hjemme på nattbordet ligger ei god bok, en lykkeamulett, håp om en bedre morradag og jeg tror sannelig jeg la igjen følelsen av forelskelse der i dagmorges også. Det skal bli deilig å komme hjem, samma hvor snørrete og jævlig jeg kommer til å bli!

— — — —

Nummer 11: Emelie

Je rêves

Jeg skulle ha valgt fransk på ungdomsskolen. Jeg kunne vært kjempeflink. Istedenfor har jeg et vitnemål med karakteren 3. Det verste er at jeg ikke husker så mye av det. Jeg kunne sikkert ikke forklart en person veien til nærmeste matbutikk om det så bare var hundreogfemti meter rett frem og til venstre.

Hässelby. Jeg prøver å uttale de franske ordene som dukker opp nå og da. Fine fraser, steder og gatenavn. Jeg vet ikke hvor mye som gir mening. Ingenting, tror jeg. Hun oversatte ordene for meg. Je rêves. For alt jeg vet kan det bety så mye som at jeg bruker de samme sokkene én uke i strekk. Det gjør jeg ikke. Jeg håper det står at jeg drømmer. For det gjør jeg. Annenhver dag.

Jeg tenker på hvordan det ville vært. Paris. Hvordan det ville vært å ta trappene opp til første etasje i Eiffeltårnet, selv om jeg har høydeskrekk. Hvordan det ville vært å se på utsikten fra Eiffeltårnet med de trygge armene hans rundt meg. Akkurat sånn som de gangene han viste meg utsikten på et sted. Høre han hviske at han passer på meg. At jeg ikke kommer til å falle ned. Je rêves.

— — — —

Nummer 10: Dumdidum

Tok tredjeplass i kommentarfeltet.

Jentedyret

Nokre gonger stikk jentedyret hovudet fram. Eg er eigentleg nøgd med livet mitt som det er men det er ikkje Jentedyret. Jentedyret vil ha eit kvitt, gamalt, oppussa hus utanfor allfarveg. Eit slikt hus ein ser i dei glansa vekeblada. Der vil jentedyret at eg skal skrida omkring frå rom til rom litt sånn ute av fokus. Eller kanskje sitja på det alltid nyvaska kjøkenet med ro i sjela medan eg ser ut på perfekte ungar som leikar i eit gamalt epletre. Jentedyret bryr seg ikkje om at EG ikkje ville trivast på ein slik plass og i eit slikt liv. Eg hatar å pusse opp, vaske og rydde. Eg hadde vorte deprimert, følt meg mislukka og truleg blitt litt tullete dersom eg skulle bu langt frå folk i et tomt og perfekt hus klart for besøk frå Elle interiør. Eg trur ikkje eg ein gong vil ha born. Eg har det akkurat som eg vil ha det og akkurat som eg trivst med. Kvifor vil Jentedyret at eg skal byte det ut med noko eg ikkje kjem til å vera nøgd med? For Jentedyret er jo ein del av meg, det og…

— — — —

Nummer 9: Sonja

Tok femteplass i kommentarfeltet.

Kanskje han begynner å elske meg da?

Han kalte meg en engel i dag. Jeg lånte ham stiftemaskinen min da han trengte en, og etterpå kalte han meg en engel. Jeg sa «takk». Jeg tror ikke det var så lurt. Nå tror han sikkert at jeg la veldig mye i det, at jeg tror at han virkelig synes jeg er en himmelsk skapning.

Det er bedre enn når vi krangler. Vi har kranglet mye i det siste. Jeg tror ikke han mener det vondt. Jeg er ikke en gang sikker på at han vet at vi krangler. Mye av tiden føles det som om han står med armen rett ut og jeg står med hodet mot hånden hans, og løper, løper, løper, før jeg faller sammen av utmattelse. Han ser meg ligge der på gulvet, uten å skjønne helt hva som har hendt. Han merker jo ingenting, er kanskje litt sliten i armen, knapt nok det, mens jeg er utkjørt, andpusten og har vondt i pannen (jeg tror han har pigger på innsiden av hånden).

En dag skal jeg reise meg og stange ham hardt i magen. Så får han merke hvordan det er.

— — — —

Nummer 8: Isabel

Delte femteplassen i kommentarfeltet.

Smell!

Jeg har en utfordring. Utfordringen er at jeg skal skrive personlig. Uten å være for personlig, uten å røpe hvem jeg er. Jeg må holde meg unna visse tema som til stadighet preger bloggen min, om lidenskap og kjærlighet til de tingene som folk til stadighet kobler sammen med navnet mitt. Men på grunn av noe som skjedde i går, skal jeg klare det.

Jeg begynte dagen i går med å lete på internett. Finne frem til bekreftelsen på at jeg nok en gang hadde klart det jeg alltid klarte i disse situasjonene. Bokstavene lengst fremme i alfabetet preget alltid denne siden, og jeg skulle bare inn å få det bekreftet. Som vanlig. Men så så jeg noe som fikk hjertet til å banke fort og tårene til å trille, jeg ble sint og negativt overrasket på samme tid, og måtte sette i gang en prosess med brev og formalitet som jeg aldri hadde vært i nærheten av før. Jeg var for flau til å fortelle det til folk og ville helst bare gjemme meg under sengen min og bli der. Dette var virkelig ikke meg. Og derfor kan jeg jo røpe det her:

Jeg strøk på eksamen.

— — — —

Nummer 7: Lukritzia Loven

Dette er juryens vinner, med stemmer fra alle jurymedlemmene.

Ein fyllefants bekjennelse

Så sat eg her då. I siste augneblink. Klokka kvart over eitt om natta, dagen før fristen går ut, bestemmer eg meg for at det sikkert hadde vore ein idè å faktisk delta i konkuransen. Etter litt for mykje vin, ein fest der verten var den fyrste som kubba og ein episode på Statoil der eg nesten stjal pommes frites’en til to afrikanarar, då kjem eg på at det var eit innlegg til ein bloggkonkuranse som kanskje skulle vore skrive for lengje sidan. Kvifor? Fordi det er slik eg er. Ute i siste liten, som alltid. Og fordi eg er ein evig optimist som alltid trur eg skriv jævlig bra i fylla.

Det er for så vidt sant. Det er frå born og fulle folk ein får sanninga, seiest det. Skrivefeil og orddelingsfeil får ein ta som det kjem, sidan eg no er mest bekymra for om eg har sprengd eit blodkar på handleddet, eller rett og slett berre sølt ketchup på meg sjølv. Det finst tross alt viktigare ting i livet enn å nå tidsfristar.

— — — —

Nummer 6: Sjukheit

Samlet femteplasser i poll og hos jury. Flere trodde dette var mitt (Esquils) bidrag

Det må feile meg noe

De tar meg med opp en mørk trapp. Den er av laget av tre. Typisk for gamle hus som ingen har tatt seg bryet med å vedlikeholde. Trappen er smal og den knirker for hvert skritt. Jeg når enden foran en smal dør. Presser meg inn etter de andre. Det er tydelig at døren ikke er ment for folk av min størrelse.

Da jeg kommer inn sitter Horst Tappert ikledd helsetrøye i en gammel lenestol. «Jeg må få beklage at døren er smal,» sier han på Derrick-tysk. «Og jeg må få beklage at jeg ikke er smal,» svarer jeg på skoletysk. Horst begynner å le kraftig med den gamle, sprukne stemmen sin. Jeg forstår ikke hvorfor han syns svaret mitt er så morsomt siden ingen andre ler. Jeg prøver å smile og humre sammen med han. All kritikk er jo god kritikk. Etter en stund går latteren over til kols-hosting.»

Og så våkner jeg brått fra drømmen. Horst Tappert? Det må feile meg noe.
Noe alvorlig.

— — — —

Nummer 5: astrid

Veldig jevn rekke, femteplass i kommentarfelt og hos jury, sjetteplass i poll.

Kaffebrenneriet, St.Hanshaugen, en ettermiddag i juleferien, snø og minusgrader

Jeg drikker kaffe og du drikker kakao, for du er ikke voksen ennå, det er iallfall det du sier, for voksne drikker kaffe, men du vil ikke være voksen, så jeg må være voksen alene med min helt middelmådige cappuccino, mens du drikker kakao med krem.

Vi spionerer på de andre i cafeen, de to som ikke sa noe annet til hverandre på en halvtime enn «skal vi gå?», den store mannen og hans bittelille kjæreste som vifter overdrevent mye med rumpa, og baristaen som sikkert studerer litteratur på Blindern når han ikke lager enkle latter med lettmelk.

Vi snakker om de store ting i livet og de bittesmå, og ca like mye om begge deler. Vi snakker om fylla og skolen og lærere vi begge har hatt, om teater og råkkenråll. Vi snakker om familien, religion og vi snakker om kjærlighet. Vi snakker mest om kjærlighet.

Det er sånne øyeblikk som gjør meg lykkelig. Koppene det ryker av, smilet ditt over koppen mens du forteller en god historie og måten du stryker meg over kneet på nå du sier du har savnet meg i hele høst.

— — — —

Nummer 4: Esquil

(oversatt til nyere norsk av Kvitveis, som dermed ikke hadde lov å stemme/tyste på bidraget.)

Bidraget ble nummer tre i kommentarfeltet og nummer fire i pollen.

To. Ein.

Ein gong var me telepatiske.

Eg legg auga mot skudera hennar, vil skjula tårene for dei andre i
baren, medan hiksta mine går gjennom kroppane våre som små jordskjelv.
Gamal skam og smerte må ut i tåreform.

«Eg visste ikkje at det var så viktig», seier ho distansert.

For berre sekund sidan låg eg på golvet i Wien-baren, mellom grus og
dritt, og tynte primalskrik ut av lungene. Sjokkerte austerrikarar ser
framleis på oss medan eg tørker tårer.

At eg havna på golvet sjokkerte meg og. Men då Rekdal låg ballen på
krittmerket, vart eg så svimmel at eg vart redd for å svima av.

Torturert under Røste Fossen, plaga under Grip, pint under Stadheim,
rævpult av kvar bananstat som makta å stabla elleve mann på beina.
Mannsaldrar av nederlag, dyster audmjuking og verdilausheit
konsentrert i éin ball. Då ballen havna bak den brasilianske målmannen
vart det for mykje for meg. Alt for mykje.

Eg beklagar framferda mi til bartenderen. Han smiler.

Ho ser framleis forbausa ut medan eg tørker tåreveske av skuldera
hennar. Me trudde me var tvillingsjeler, me trudde me tenkte likt. Eg
les i auga hennar det me visste innerst inne.

Menneske kjenner kvarandre aldri.

— — — —

Nummer 3: Tiqui

Affekt fikk sølv hos juryen og sølv i pollen.

Affekt

«24. mars 1986: Kjære dagbok. Dette vert siste gong eg skriv i deg. Eg har ikkje lenger tillit til deg no som du har vore i andre hender… «

Eg dundrer neven i den låste døra og skriker. På innsida høyrer eg Preben lese høgt mine innerste tanker og sjelevrengninger. Dei ler hånlegt, Preben og Alexander. Hendene og føtene mine dirrer, eg ser ikkje skarpt lenger, eg hyler og hulker om kvarandre og kroppen rister i raseri.

Så går døra opp. Eg hugsar Prebens flir i det eg river dagboka frå hendene hans. Så slår eg. Eit slag. Boka treffer hovudet hans. Raseriet har gitt meg uante krefter. Preben sig saman og vert liggande, medvitslaus.

Eg hugsar ikkje at Alexander prøvde å vekkja han. Eg hugsar ikkje at dei vaksne kom til og etter ein halv time klarte å få liv i han. Det eg hugsar er då eg sjølv vakna frå mitt blinde raseri. Eg ser Preben ligg på toppen av ein trappeavsats. Hadde han falt ned hadde eg drept han. Det går kaldt nedover ryggen. Så lett hadde det vore å gjere eit uaktsomt drap. Eg er 14 år.

— — — —

Nummer 2: Anonym

(kan få et av de to wild card’ene til finalen, og holdes anonym til de er delt ut.)

Romantisk hatvold tok sølv i kommentarfeltet, bronse i pollen og bronse hos juryen. Stor enighet her altså. Bidraget ledet hele greia helt til etter jurystemmene kom, og legger man sammen stemmer er denne én stemme bak vinneren.

Romantisk hatvold

Jeg fikk mitt første kyss i Kulåsparken, en formiddag vi skulket skolen fordi det var sol ute. Vi slafse-slukte hverandres ansikt, glefset øreflipper og stod nesetipp mot nesetipp og fniste. Jeg tok på dine pupper, du tok på mine pupper og alt var fryd og gammen.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det å kysse deg var det mest provoserende jeg kunne finne på. Hvis vi stod på kjøpesenteret og lot leppene våre møtes, stoppet verden omkring oss, bokstavlig talt. Jeg ble kastet ut av skolen du gikk på etter å ha kysset deg adjø i skolegården. «Dere lager jo OPPTØYER!» sa de sinte lærerne.

17. mai ble vi overfalt av en guttegjeng bevæpnet med egg, stinkspray og sprutflasker med Thousand Island. Vi klamret oss til hverandre mens eggene knuste mot bunaden din, mot sommerkjolen min, mot ditt blonde hår og mot min lyse skinnjakke. Vi var lesbe-fitte-hore-homo-satanister og fritt vilt. Vi løp, selvfølgelig.

Jakten endte i fontenen utenfor rådhuset. Ingeting er som våt bunad og Thousand Island, og selv om det stinket, er det fremdeles
et av de mest romantiske minnene jeg har.

— — — —

Nummer 1: Anonym

(vår første finalist, presenteres når finalen begynner.)

Vinneren vant pollen, vant kommentarfeltet, og ble nummer 5 hos juryen. Ville vunnet uansett utregningsmetode. Vi gratulerer!

Stemningskrasj ved graven

Det handlet ikke om at jeg hadde stått lenge i snøen med litt for tynne vintersko, at det var mørkt og at det føltes som om jeg skulle falle sammen. Jeg var forberedt på dét. Jeg visste jo at det var kaldt ute og at det var mørkt. Jeg var forberedt på snøen på kirkegården. Jeg visste jeg måtte stå i den. Jeg tenkte: – dette er kaldt, men det er irrelevant. Jeg er hos deg, min venn, ved graven din. Nå.
Tenne lys.
Det er så mye jeg savner.
Vondt.
Det er så mye jeg kunne ha gjort for deg. Sammen med deg.
Samtidig riktig.
Men jeg var der da – og jeg er her nå. Merker du det?
Stemningskrasj
Så kom hun. Med spøk, skjemt, latter, mobiltelefonsamtalelyder:
– blablabla ja, jeg henter dere snart, må bare bli ferdig med dette her først. Neida, det skal ikke ta lang tid Ja, vi kjøper potetgull! Hahaha! Haaaaadet.
Dette passer ikke! Dette er feil!
Din mor, min venn. Din mor eier ikke folkeskikk. Din mor, med meg, ved din grav. Det er ikke hennes tramping på min sorg som er mest hjerteskjærende, men hvordan hun alltid ignorerte din.


Juryens stemmer til dagbok/personlig

21. januar, 2008

(Stemmelokalene er fremdeles åpne til klokka 18, 22. januar!)

Rockette er først ute i dag:
Oj, dette var veldig vanskelig. Mange flotte poster her – faktisk ingen direkte dårlige… Nuvel, here comes the points from the Rockette jury:

3 poeng:
Kanskje, etter at hun er borte
Dystert/melankolsk og vakkert. Vendinger som «Natta er dyna mi, den pakker seg rundt meg» kan være verdt mer enn flere blogger tilsammen. Denne skribenten eier språket på sin helt egen måte.

2 poeng:
Kaffebrenneriet, St.Hanshaugen, en ettermiddag i juleferien, snø og minusgrader
Feelgood. En veldig god skildring, god observasjonsevne og svingende vendinger.

1 poeng:
Det må feile meg noe
Jeg liker gode skildringer av sære drømmer eller tanker. De åpner for gjenkjennelse og dialog.

Ein fyllefants bekjennelse
Her opplever jeg at skribenten spiller jokerkortet og søker sympati ved å vise frem en av sine patetiske sider. Det funker, jeg blir litt omsorgsfull av sånt. Dessuten er det godt skrevet.

Affekt
Thrilling! Denne historien sier meg noe om hvordan en hendelse kan forme et menneskes liv. Slike bloggposter, der det som tydelig står mellom linjene er det viktigste, er suverene.

Romantisk hatvold
Gode skildringer av andres virkelighet er lærerike.

…og så er det radiohodes tur:
Aller først: Så vanskelig dette er! Masse gode tekster, ingen dårlige. Tre peker seg klart ut og to til henger seg på. Alle øvrige fortjener hederlig omtale. Flinke bloggere i Norge? Definitivt!

Tre poeng:
Ein fyllefants bekjennelser
Denne var den første som pekte seg ut. Uhyre effektivt språk, et morsomt snitt i tiden, en historie som forteller seg selv. Ikke et ord for mye. Elegant. En klar 3-poenger.

To poeng:
Romantisk hatvold
Selv om dette er erindringer mer enn dagbok, så er det personlig. Så det holder. Jeg får den fine følelsen fra Fucking Åmål når de to i filmen kommer ut av skapet. (Eller hvor det nå var.) Det er godt gjort med en så kort tekst. En 2-poenger, på grunn av følelsen.

Ett poeng:
Affekt
Et drama på tjue sekunder. Men samtidig mindre gjennomsiktig enn de to andre tekstene her. Man forstår hvor viktig dette er og har vært for «jeg».

Stemningskrasj ved graven
Kraftig tekst om sorg og sinne. Den vil mye, og kanskje mer enn dette formatet gir rom for?

Je rêves
En spennende tekst som lokker frem et ønske om å vite mer, og lese mer og lese videre. Hva skjedde før denne teksten? Og etter? Nesten en 2-poenger, men det blir en 1-er.

Og helt til sist er det tid for Iversens stemmer:
Jeg skal være ærlig, dagbok er ikke min kopp te. Det er selvsagt helt ulogisk, siden min egen blogg er relativt dagbokete, men det gir jeg blanke beng i. Her var det likevel mye jeg likte, og såvidt jeg ser deler jeg ut flere poeng enn de andre kjipingene. Det har litt meg det å gjøre at man i praksis er helt ute av løpet om man ikke får en eneste jurystemme (det skal være litt poeng ved å ha med en jury), og her syns jeg det er mye som fort kan fortjene avansement. Heia meg!

Tre poeng:
Affekt
Denne traff meg rett i mellomgulvet. Oppbygginga er lekker, og det får en garvet antidagboker til å tenke gjennom både ditt og datt. Flott språk. Jeg hater Preben og Alexander, de jævla vestkantsnørrungene. Ehm.

To poeng:
Ein fyllefants bekjennelse
Så satt jeg her da. Og deler ut fem poeng til ikke-bokmålbidrag. Takk til de som overbeviste oss, for nynorskbidragene er det klasse over i denne kategorien. Denne kiler oss i juryen der forfengeligheten sitter, og er herlig skrevet.

Ett poeng:
T.G.I.F.!
Jeg er barnslig og fniste litt. Men bare litt, det er litt reaching over denne. Likevel, ett poeng.

Det må feile meg noe
Det er helt naturlig å drømme om Horst Tappert. Jeg aner muligheten for spill for jurymedlen Iversen her, men deler generøst ut ett poeng likevel. Det kan jo tenkes at det virkelig er flere av oss Tappert-fans.

Romantisk hatvold
Siste avsnittet her gjorde utslaget for min del, samt bruken av «slafse-slukte» (selv om jeg hater bindestreken der).

Kikkeren slår til igjen!
Det var noe litt sjarmerende i all sin daukjøtthet over denne.

Stemningskrasj ved graven
Vurdert for flere poeng, men de to som tok toppsummene mine traff meg hakket bedre. Flott bidrag.

To. Ein.
Alle som liker fotball kan kjenne seg igjen her. Norge var ikke best mot Brasil i Marseille.

Smell!
Og her kan alle vi som har strøket på eksamen kjenne oss igjen. Vondt.

Oh, rainy day…
Spilte på forfengeligheten vår. Jeg er visst den eneste av oss som faller for sånt,men dette får bli siste gangen. Fint bidrag uansett.

Praktisk visdom
Til tross for litt rotete tekst (mulig formateringa kom i andre rekke?) får denne ett poeng. Et budskap jeg syns er fint må jo sanke litt respekt.


Første kategori: Dagbok/personlig

21. januar, 2008

Vi anbefaler deg å lese bidragene før du ser i kommentarfeltet hva andre har stemt. Akkurat nå har du sjansen til å gjøre deg opp en 100% upåvirket mening.

— — — —

T.G.I.F.!

TGIFFredag er min yndlingsdag!
For å komme i riktig fredagsmodus legger jeg ut et bilde jeg tok da min kjære og jeg var i Sverige før jul (jammen er jeg glad for at det ikke er tre bokstaver i norske registreringsnummer!)

Ha en fantastisk helg!

— — — —

Vår i januar

Idag var det en sånn dag som ikke hører hjemme nå i januar. Jeg tok på meg uteklær og gikk ut i solskinnet. Det spirer overalt og knoppene på flere busker har begynt å strekke seg, åpne seg. Ikke er det tæle heller.

Det kommer helt sikkert mer vinter med tæle i bakken og skudd som møter frostdød, men idag, akkurat idag var det spirende vår og deilig sol.
Og jeg klarte å fange denne dagen.

— — — —

Hverdagens prøvelser

To ildfulle personer. Det er meg og min kone. Elsker hemningsløst, og krangler voldsomt. Ingenting midt i mellom. Fullt utslag på seismografen uansett.

Så når vi krangler så gjør vi det til gangs. Så pass at jeg vurderer å forlate henne. Men gjett om «bli-venner-sexen» er ildfull da. Det er ikke måte på hvor høyt vi elsker hverandre.

Forstå det den som kan. Vi trenger hverandre, men sårer hverandre. Hver dag er en spennende reise gjennom følelser og begjær, sinne og frustrasjon. Hele spekteret.

Man skal leve livet til fulle, også på det emosjonelle planet.

Ja min kjære, jeg elsker deg. Du blir ikke fri meg så lett.

— — — —

Det må feile meg noe

De tar meg med opp en mørk trapp. Den er av laget av tre. Typisk for gamle hus som ingen har tatt seg bryet med å vedlikeholde. Trappen er smal og den knirker for hvert skritt. Jeg når enden foran en smal dør. Presser meg inn etter de andre. Det er tydelig at døren ikke er ment for folk av min størrelse.

Da jeg kommer inn sitter Horst Tappert ikledd helsetrøye i en gammel lenestol. «Jeg må få beklage at døren er smal,» sier han på Derrick-tysk. «Og jeg må få beklage at jeg ikke er smal,» svarer jeg på skoletysk. Horst begynner å le kraftig med den gamle, sprukne stemmen sin. Jeg forstår ikke hvorfor han syns svaret mitt er så morsomt siden ingen andre ler. Jeg prøver å smile og humre sammen med han. All kritikk er jo god kritikk. Etter en stund går latteren over til kols-hosting.»

Og så våkner jeg brått fra drømmen. Horst Tappert? Det må feile meg noe.
Noe alvorlig.

— — — —

Ein fyllefants bekjennelse

Så sat eg her då. I siste augneblink. Klokka kvart over eitt om natta, dagen før fristen går ut, bestemmer eg meg for at det sikkert hadde vore ein idè å faktisk delta i konkuransen. Etter litt for mykje vin, ein fest der verten var den fyrste som kubba og ein episode på Statoil der eg nesten stjal pommes frites’en til to afrikanarar, då kjem eg på at det var eit innlegg til ein bloggkonkuranse som kanskje skulle vore skrive for lengje sidan. Kvifor? Fordi det er slik eg er. Ute i siste liten, som alltid. Og fordi eg er ein evig optimist som alltid trur eg skriv jævlig bra i fylla.

Det er for så vidt sant. Det er frå born og fulle folk ein får sanninga, seiest det. Skrivefeil og orddelingsfeil får ein ta som det kjem, sidan eg no er mest bekymra for om eg har sprengd eit blodkar på handleddet, eller rett og slett berre sølt ketchup på meg sjølv. Det finst tross alt viktigare ting i livet enn å nå tidsfristar.

— — — —

Evig (dum)snill?

Når man har gitt alt av seg selv og aldri fått noe tilbake… hva gjør man når man er blitt så sliten at man bare ønsker å trekke dyna over hodet? Ligge musestille og la dagene passere uregistrert?

Jeg kan kanskje sette meg i en stol og vugge sakte frem og tilbake mens jeg lager rare, monotone og gjentagende lyder. Jeg kan kanskje begynne å si stygge ord til folk. Så kanskje alle slutter å forvente at jeg skal være snill og gjøre det som passer alle andre best.

I min naive verden var min tro basert på at min kjærlighet til alle og det gode jeg gjorde ville forplante seg som kjærlighetens ringer i livet.

Og en ting vi ikke må glemme, vi må ikke gjøre det for å oppnå noe annet enn at andre skal ha det bra. En liten bi’ting som garantert kommer ut av dette er at man fungerer som magnet på positive hendelser og mennesker. Man får med andre ord kjærlighet og godhet tilbake.

Yeah, right.

But I will still be good! …just for the hell of it.

— — — —

Kaffebrenneriet, St.Hanshaugen, en ettermiddag i juleferien, snø og minusgrader

Jeg drikker kaffe og du drikker kakao, for du er ikke voksen ennå, det er iallfall det du sier, for voksne drikker kaffe, men du vil ikke være voksen, så jeg må være voksen alene med min helt middelmådige cappuccino, mens du drikker kakao med krem.

Vi spionerer på de andre i cafeen, de to som ikke sa noe annet til hverandre på en halvtime enn «skal vi gå?», den store mannen og hans bittelille kjæreste som vifter overdrevent mye med rumpa, og baristaen som sikkert studerer litteratur på Blindern når han ikke lager enkle latter med lettmelk.

Vi snakker om de store ting i livet og de bittesmå, og ca like mye om begge deler. Vi snakker om fylla og skolen og lærere vi begge har hatt, om teater og råkkenråll. Vi snakker om familien, religion og vi snakker om kjærlighet. Vi snakker mest om kjærlighet.

Det er sånne øyeblikk som gjør meg lykkelig. Koppene det ryker av, smilet ditt over koppen mens du forteller en god historie og måten du stryker meg over kneet på nå du sier du har savnet meg i hele høst.

— — — —

Kanskje han begynner å elske meg da?

Han kalte meg en engel i dag. Jeg lånte ham stiftemaskinen min da han trengte en, og etterpå kalte han meg en engel. Jeg sa «takk». Jeg tror ikke det var så lurt. Nå tror han sikkert at jeg la veldig mye i det, at jeg tror at han virkelig synes jeg er en himmelsk skapning.

Det er bedre enn når vi krangler. Vi har kranglet mye i det siste. Jeg tror ikke han mener det vondt. Jeg er ikke en gang sikker på at han vet at vi krangler. Mye av tiden føles det som om han står med armen rett ut og jeg står med hodet mot hånden hans, og løper, løper, løper, før jeg faller sammen av utmattelse. Han ser meg ligge der på gulvet, uten å skjønne helt hva som har hendt. Han merker jo ingenting, er kanskje litt sliten i armen, knapt nok det, mens jeg er utkjørt, andpusten og har vondt i pannen (jeg tror han har pigger på innsiden av hånden).

En dag skal jeg reise meg og stange ham hardt i magen. Så får han merke hvordan det er.

— — — —

Affekt

«24. mars 1986: Kjære dagbok. Dette vert siste gong eg skriv i deg. Eg har ikkje lenger tillit til deg no som du har vore i andre hender… «

Eg dundrer neven i den låste døra og skriker. På innsida høyrer eg Preben lese høgt mine innerste tanker og sjelevrengninger. Dei ler hånlegt, Preben og Alexander. Hendene og føtene mine dirrer, eg ser ikkje skarpt lenger, eg hyler og hulker om kvarandre og kroppen rister i raseri.

Så går døra opp. Eg hugsar Prebens flir i det eg river dagboka frå hendene hans. Så slår eg. Eit slag. Boka treffer hovudet hans. Raseriet har gitt meg uante krefter. Preben sig saman og vert liggande, medvitslaus.

Eg hugsar ikkje at Alexander prøvde å vekkja han. Eg hugsar ikkje at dei vaksne kom til og etter ein halv time klarte å få liv i han. Det eg hugsar er då eg sjølv vakna frå mitt blinde raseri. Eg ser Preben ligg på toppen av ein trappeavsats. Hadde han falt ned hadde eg drept han. Det går kaldt nedover ryggen. Så lett hadde det vore å gjere eit uaktsomt drap. Eg er 14 år.

— — — —

Feber

Da jeg trakk nattkjolen av meg, var berøringen av stoffet mot huden overraskende smertefull. Jeg så meg i speilet. Øynene mine var svarte, ansiktet blekt.
Jeg strøk hendene over lårene og kjente at huden var varm og øm. Teksturen var merkelig knudrete, alle hårsekkene hadde strammet seg og reist huden opp i små vulkaner med strittende dunhår mot håndflatene mine.

I dusjen måtte jeg flere ganger justere temperaturen på vannet. Varmere. Og varmere.

Etterpå var speilet en matt flate, og ansiktet mitt var en rød skygge.

– I dag, tenkte jeg.
– I dag skal halsen min snøre seg sammen. I dag skal jeg få hovne lymfeknuter på hver side av halsen, rett under ørene.
I dag skal jeg ikke spise frokost.
I dag skal jeg ta på meg en varm genser i samme farge som øynene mine.

I dag skal jeg senke blikket sjenert mot tekoppen mens du snakker.
I dag skal jeg se opp, og du skal merke at blikket mitt er foruroligende, mettet med forventninger du ikke kan forsvare.

I dag skal jeg rekke fram hånden og røre ved deg.
Og du skal merke at jeg har feber.

— — — —

Romantisk hatvold

Jeg fikk mitt første kyss i Kulåsparken, en formiddag vi skulket skolen fordi det var sol ute. Vi slafse-slukte hverandres ansikt, glefset øreflipper og stod nesetipp mot nesetipp og fniste. Jeg tok på dine pupper, du tok på mine pupper og alt var fryd og gammen.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det å kysse deg var det mest provoserende jeg kunne finne på. Hvis vi stod på kjøpesenteret og lot leppene våre møtes, stoppet verden omkring oss, bokstavlig talt. Jeg ble kastet ut av skolen du gikk på etter å ha kysset deg adjø i skolegården. «Dere lager jo OPPTØYER!» sa de sinte lærerne.

17. mai ble vi overfalt av en guttegjeng bevæpnet med egg, stinkspray og sprutflasker med Thousand Island. Vi klamret oss til hverandre mens eggene knuste mot bunaden din, mot sommerkjolen min, mot ditt blonde hår og mot min lyse skinnjakke. Vi var lesbe-fitte-hore-homo-satanister og fritt vilt. Vi løp, selvfølgelig.

Jakten endte i fontenen utenfor rådhuset. Ingeting er som våt bunad og Thousand Island, og selv om det stinket, er det fremdeles
et av de mest romantiske minnene jeg har.

— — — —

Kikkeren slår til igjen!

KikkerenSitter på cafe. Jobber på laptopen, liksom, men jeg kikker på damer.

Ser ei rødhåret dame. Bollekinn, kysselepper, strålende blikk. Dumper ned, drar av skjerfet og klemmer venninnene. Jeg oppfatter ikke navnet. Må vite navnet!

Ser ny dame. Blek i ansiktet. Langt svart hår. Tettsittende svarte jeans. Går til disken. Servitøren kjenner henne, kaller henne «Catrine».

Catrine får kaffe og setter seg på nabobordet! Drar opp en laptop. Slår den på. Drikker. Har lange, nydelige fingre, og ei nese som er flott i profil. Nydelig gresk bue på nesekammen. Hun ser på mennene i lokalet. Overser meg. Flott mann som kommer inn. Catrine stirrer virkelig på rumpa hans. Spiser den med øynene og slikker leppene.

Dritstilig! Catrine er en kikker! Og dama er flott! Tøff og svartkledd og med laptop! Tenk om vi kunne sitte på cafe sammen, nye cafeer hver dag, stirre på alt i bukser og skjørt! Glise til hverandre og kline innimellom, når noen gjorde oss kåte …
Catrine ser i min retning. Jeg er ikke tøff nok til å møte blikket. Jeg er jo bare en feit kikker, for faen! Ser ned i laptopen, begynner å skrive denne bloggposten. Faen!

— — — —

Jentedyret

Nokre gonger stikk jentedyret hovudet fram. Eg er eigentleg nøgd med livet mitt som det er men det er ikkje Jentedyret. Jentedyret vil ha eit kvitt, gamalt, oppussa hus utanfor allfarveg. Eit slikt hus ein ser i dei glansa vekeblada. Der vil jentedyret at eg skal skrida omkring frå rom til rom litt sånn ute av fokus. Eller kanskje sitja på det alltid nyvaska kjøkenet med ro i sjela medan eg ser ut på perfekte ungar som leikar i eit gamalt epletre. Jentedyret bryr seg ikkje om at EG ikkje ville trivast på ein slik plass og i eit slikt liv. Eg hatar å pusse opp, vaske og rydde. Eg hadde vorte deprimert, følt meg mislukka og truleg blitt litt tullete dersom eg skulle bu langt frå folk i et tomt og perfekt hus klart for besøk frå Elle interiør. Eg trur ikkje eg ein gong vil ha born. Eg har det akkurat som eg vil ha det og akkurat som eg trivst med. Kvifor vil Jentedyret at eg skal byte det ut med noko eg ikkje kjem til å vera nøgd med? For Jentedyret er jo ein del av meg, det og…

— — — —

Stemningskrasj ved graven

Det handlet ikke om at jeg hadde stått lenge i snøen med litt for tynne vintersko, at det var mørkt og at det føltes som om jeg skulle falle sammen. Jeg var forberedt på dét. Jeg visste jo at det var kaldt ute og at det var mørkt. Jeg var forberedt på snøen på kirkegården. Jeg visste jeg måtte stå i den. Jeg tenkte: – dette er kaldt, men det er irrelevant. Jeg er hos deg, min venn, ved graven din. Nå.
Tenne lys.
Det er så mye jeg savner.
Vondt.
Det er så mye jeg kunne ha gjort for deg. Sammen med deg.
Samtidig riktig.
Men jeg var der da – og jeg er her nå. Merker du det?
Stemningskrasj
Så kom hun. Med spøk, skjemt, latter, mobiltelefonsamtalelyder:
– blablabla ja, jeg henter dere snart, må bare bli ferdig med dette her først. Neida, det skal ikke ta lang tid Ja, vi kjøper potetgull! Hahaha! Haaaaadet.
Dette passer ikke! Dette er feil!
Din mor, min venn. Din mor eier ikke folkeskikk. Din mor, med meg, ved din grav. Det er ikke hennes tramping på min sorg som er mest hjerteskjærende, men hvordan hun alltid ignorerte din.

— — — —

Jeg savner henne

Så forsvant hun ut av livet mitt
Raskere enn vårt første kyss
Så rask at hun ikke tok seg tid
Til å vise at hun visste hvor høyt jeg elsket henne

Hun ba meg om å ikke følge etter
Som om hun ikke visste at jeg i flere år
Ville undres over hva som skremte henne vekk.
Det jeg glemte var at ingenting er så skremmende som kjærligheten.

Etter så mange ganger som jeg sa at jeg elsker henne
Ble hun etter hvert utslitt av å la være å lytte
Og etter så mange ganger som jeg benektet at jeg elsker henne
Kunne hun ikke unngå å forstå hvor dypt kjærligheten sitter

Så var hun omsider i et nytt forhold
Jeg prøvde å gjøre det lettere for henne
Ga inntrykk av at jeg hadde mye på gang med andre
Som om hun ikke visste at jeg hadde avvist dem alle – for henne.

Jeg traff henne på en trikkeholdeplass – i høst
Likegyldig, som om hun ikke hadde delt de fineste minner jeg har
Hun er den eneste som kan gjøre meg så frustrert over så lang tid
Og fremdeles være verdens nydeligste person

Jeg savner henne

— — — —

Iskald innvendig

Han sto foran meg med et flaut smil og sa noe om de kinobillettene jeg hadde funnet i jakka hans, at han skulle på kino med kompisen sin. Og kompisens… hu han drev og data. Og ei til. «Hvem er det?» spurte jeg, og han mumla om kolleger og sånn, men dette flaue smilet, dette vikende blikket…trengte ikke spørre mer. Du bare så at jeg skjønte. Jeg bare snudde meg og gikk, og jeg gikk lenge, tok en tilfeldig buss en stund, gikk inn på en restaurant og satte meg, prøvde å ringe opplysninga for å få tak i nummeret til han der kompisen for å fortelle ham at han kunne for i helvete slutte å bidra til min kjæres utroskap, men jeg skalv sånn at ikke engang det korte nummeret klarte jeg å slå. Det var en forferdelig følelse, det skingret i meg med et nattsvart hyl, og da jeg våknet kunne jeg ikke forstå hvor jeg var hen, og jeg klarte ikke engang å krype inntil deg, men måtte ut på badet og lene hodet mot det kjølige speilet mens jeg lot den ekle redselen smuldre hen sammen med restene av søvnen.

— — — —

Til dama

Til Dama.

Eg vil du skal vete at eg har sett på deg lenge. Kvar gong du sitt ved sia av meg klarer eg ikkje å dra blikket bort frå deg, anna enn når du ser på meg. Då ser eg alle andre stader. Eg lurer på om du veit kva du gjer med meg. Om du veit at eg så gjerne vil stryke deg over kjaken, at eg sit og lurer på om eg skal våge å kysse deg eller ikkje. Eg diggar låtten din, dei halvradikale syna dine på ting, og det at du ikkje nøler med å si kva du meiner, og akkurat kvifor ting skal vere på din måte. Du er ikkje så sjølvhøgtidleg, men opptatt av utsjånaden, det er du. Og du ser fantastisk ut. Eg er ikkje sikker på om det er stilen eller andletet, auga eller rett og slett smilet ditt. Eg veit ikkje nøyaktig kvifor, men kvar gong du er i nærleiken slit eg med konsentrasjonen. Og eg vil berre spørje no: kan eg få tilbake konsentrasjonen min ei lita stund, eventuelt få mot til å kysse deg?

Til Dama ved sidan av: Eg vil du skal vete at…

— — — —

To. Ein.

Ein gong var me telepatiske.

Eg legg auga mot skudera hennar, vil skjula tårene for dei andre i
baren, medan hiksta mine går gjennom kroppane våre som små jordskjelv.
Gamal skam og smerte må ut i tåreform.

«Eg visste ikkje at det var så viktig», seier ho distansert.

For berre sekund sidan låg eg på golvet i Wien-baren, mellom grus og
dritt, og tynte primalskrik ut av lungene. Sjokkerte austerrikarar ser
framleis på oss medan eg tørker tårer.

At eg havna på golvet sjokkerte meg og. Men då Rekdal låg ballen på
krittmerket, vart eg så svimmel at eg vart redd for å svima av.

Torturert under Røste Fossen, plaga under Grip, pint under Stadheim,
rævpult av kvar bananstat som makta å stabla elleve mann på beina.
Mannsaldrar av nederlag, dyster audmjuking og verdilausheit
konsentrert i éin ball. Då ballen havna bak den brasilianske målmannen
vart det for mykje for meg. Alt for mykje.

Eg beklagar framferda mi til bartenderen. Han smiler.

Ho ser framleis forbausa ut medan eg tørker tåreveske av skuldera
hennar. Me trudde me var tvillingsjeler, me trudde me tenkte likt. Eg
les i auga hennar det me visste innerst inne.

Menneske kjenner kvarandre aldri.

— — — —

Smell!

Jeg har en utfordring. Utfordringen er at jeg skal skrive personlig. Uten å være for personlig, uten å røpe hvem jeg er. Jeg må holde meg unna visse tema som til stadighet preger bloggen min, om lidenskap og kjærlighet til de tingene som folk til stadighet kobler sammen med navnet mitt. Men på grunn av noe som skjedde i går, skal jeg klare det.

Jeg begynte dagen i går med å lete på internett. Finne frem til bekreftelsen på at jeg nok en gang hadde klart det jeg alltid klarte i disse situasjonene. Bokstavene lengst fremme i alfabetet preget alltid denne siden, og jeg skulle bare inn å få det bekreftet. Som vanlig. Men så så jeg noe som fikk hjertet til å banke fort og tårene til å trille, jeg ble sint og negativt overrasket på samme tid, og måtte sette i gang en prosess med brev og formalitet som jeg aldri hadde vært i nærheten av før. Jeg var for flau til å fortelle det til folk og ville helst bare gjemme meg under sengen min og bli der. Dette var virkelig ikke meg. Og derfor kan jeg jo røpe det her:

Jeg strøk på eksamen.

— — — —

Kanskje, etter at hun er borte

Jeg er omringa av natt, og jeg er aleine. Det er annerledes om natta, folk kjaser ikke like mye, de sover, og jeg kan tenke. Hvis jeg vil.

Ordene hans var mykt duskregn tidlig om morgenen. Kanskje han vil komme tilbake og elske meg igjen. Etter at hun er borte, kanskje han vil ha meg igjen, men sannsynligvis ikke. Jeg savner ham mer enn jeg burde, mer enn jeg trodde jeg kunne.

Jeg husker både fint og fælt. Smilet hans, tårene hans er en del av meg. Det kjennes som om man røyker inne, jeg merker KOLSen komme snikende. Lungene virker ikke, jeg kveles av mitt egetproduserte slim og lufta er tung. Det kjennes som om livet slipper taket.

Dagene og nettene er ikke dager og netter lenger. De bare passerer forbi, og jeg lever livet mitt en dag av gangen. Hva mer kan jeg se? Hva kan jeg gjøre? Sitte, vente, håpe. Natta er dyna mi, den pakker seg rundt meg. Jeg burde grått. Jeg er så kald, jeg er helt for meg sjøl. Jeg er omringa av natt, og jeg er aleine. Enn så lenge.

Kanskje han vil elske meg igjen. Etter at hun er borte.

— — — —

Grining er lik gråt

Når man har satt seg selv i den situasjonen at alt bare blir kaos, da
er det på tide å legge seg rett ned i sofaen, senga på plenen, og
grine. Grin ved tanken på de sultne barna i Afrika (som forøvrig er
en verdensdel og ikke et land), grin for kjærestene du kunne hatt og
de du dumpet som saccosekker fordi de protesterte på oppførsel din.
Du kunne jo ha sagt unnskyld, det var jo faktisk din feil.. Grin av
utmattelse når du tenker på barna dine som aldri vil sove og fordi de
ser ut som skinn og bein selv om du er over en middels god kokk. Grin
for de svake, og grin for lykken over at det finnes sterke mennesker.
Du har mange av dem i livet ditt vet du, selv om de gjemmer seg godt
iblant. Grin så øynene blir røde og hovne, ikke tenk på at du ikke
akkurat øker sjansene for en ny kjæreste dagen derpå. Grin fordi du
trykket i deg en hel plate melkesjokolade fra Freia, selv om du ikke
burde, fordi du vet at du heller skulle tatt en joggetur.
Det verste er at det hjelper. Å grine altså.

— — — —

Oh, rainy day…

Rainy dayJeg har gjort mye rart, jeg har sykla ned trapper, lest mye rart, sagt mye rart og jeg har da også vært mye rart. Nå skal det hele toppes, jeg skal delta i Idol!
Ikke det der tulleidolgreiene til TV2 med kommende salgsfiaskoer som ”alle følger med på”, men derimot det litt mer småeksentriske tiltaket BloggIdol.

Dagen i dag må kunne kalles litt kjip. Regnet høljer ned over Oslogryta, håret mitt er vått, klærne mine er våte, jeg er våt – og jeg har over 5 fuckings timer igjen på jobb før jeg skal hjem. Hjemme vet jeg det venter et tomt kjøleskap, et tomt kjøkkenskap og en tom fryser. Det var lønningsdag i går, og alt jeg kjøpte var ei pakke tyggis – godt tenkt! Ergo må jeg også innom en matbutikk sammen med 20 000 andre mennesker som er like gjennomvåte som det jeg er for å få meg noe å spise.

Men faen heller, hjemme på nattbordet ligger ei god bok, en lykkeamulett, håp om en bedre morradag og jeg tror sannelig jeg la igjen følelsen av forelskelse der i dagmorges også. Det skal bli deilig å komme hjem, samma hvor snørrete og jævlig jeg kommer til å bli!

— — — —

Je rêves

Jeg skulle ha valgt fransk på ungdomsskolen. Jeg kunne vært kjempeflink. Istedenfor har jeg et vitnemål med karakteren 3. Det verste er at jeg ikke husker så mye av det. Jeg kunne sikkert ikke forklart en person veien til nærmeste matbutikk om det så bare var hundreogfemti meter rett frem og til venstre.

Hässelby. Jeg prøver å uttale de franske ordene som dukker opp nå og da. Fine fraser, steder og gatenavn. Jeg vet ikke hvor mye som gir mening. Ingenting, tror jeg. Hun oversatte ordene for meg. Je rêves. For alt jeg vet kan det bety så mye som at jeg bruker de samme sokkene én uke i strekk. Det gjør jeg ikke. Jeg håper det står at jeg drømmer. For det gjør jeg. Annenhver dag.

Jeg tenker på hvordan det ville vært. Paris. Hvordan det ville vært å ta trappene opp til første etasje i Eiffeltårnet, selv om jeg har høydeskrekk. Hvordan det ville vært å se på utsikten fra Eiffeltårnet med de trygge armene hans rundt meg. Akkurat sånn som de gangene han viste meg utsikten på et sted. Høre han hviske at han passer på meg. At jeg ikke kommer til å falle ned. Je rêves.

— — — —

Praktisk visdom

Mennesker med sterke problemer i sitt liv er på en måte velsignet. Det kan kanskje høres rart ut, men det jeg mener er at de ofte former sin karaktèr mye mer bevisst enn andre på den måten.

Man sier gjerne at en slik person er spesiell Jeg ønsker å bli sett på som spesiell . Et individ. Det er problematisk for meg når folk glemmer at andre er individer å heller setter de inn under grupper.Det skjer stadig. Er dette visdom? Nei, det er primitivt. Og det er høyst menneskelig.

Da jeg tok et bevisst valg til det å nekte å definerere meg selv med et forenklende begrep, følte jeg meg friere. Hvilket ord det var, spiller liten rolle. Poenget er at vi burde kutte ut mange av disse begrepene vi velger å definere andre mennesker etter.

Sann praktisk visdom går bl.a ut på å finne lys over alt, i situasjoner og i mennesker. Da kan vi se forbi disse problemene som har formet andre, og vi kan prøve å dyrke frem det gode i folk. På den måten kan de kanskje også se sin fortid i et nytt lys. I visdommens lys.Så de også kan inspirere til slike tanker i andres liv.

— — — —

Avlegg ett stykk kommentarstemme i kommentarfeltet (om du har lyst), gjerne med begrunnelse. Det er også helt greit å stemme på ett bidrag via vår herlige eksterne avstemningsboks (lenke til pollboksen). To stemmer til sammen, altså. Du kan gi to stykker til ett bidrag, eller dele broderlig på de to du likte best. Dette er ganske enkelt. Godt valg!