Vi anbefaler deg å lese bidragene før du ser i kommentarfeltet hva andre har stemt. Akkurat nå har du sjansen til å gjøre deg opp en 100% upåvirket mening.
— — — —
T.G.I.F.!
Fredag er min yndlingsdag!
For å komme i riktig fredagsmodus legger jeg ut et bilde jeg tok da min kjære og jeg var i Sverige før jul (jammen er jeg glad for at det ikke er tre bokstaver i norske registreringsnummer!)
Ha en fantastisk helg!
— — — —
Vår i januar
Idag var det en sånn dag som ikke hører hjemme nå i januar. Jeg tok på meg uteklær og gikk ut i solskinnet. Det spirer overalt og knoppene på flere busker har begynt å strekke seg, åpne seg. Ikke er det tæle heller.
Det kommer helt sikkert mer vinter med tæle i bakken og skudd som møter frostdød, men idag, akkurat idag var det spirende vår og deilig sol.
Og jeg klarte å fange denne dagen.
— — — —
Hverdagens prøvelser
To ildfulle personer. Det er meg og min kone. Elsker hemningsløst, og krangler voldsomt. Ingenting midt i mellom. Fullt utslag på seismografen uansett.
Så når vi krangler så gjør vi det til gangs. Så pass at jeg vurderer å forlate henne. Men gjett om «bli-venner-sexen» er ildfull da. Det er ikke måte på hvor høyt vi elsker hverandre.
Forstå det den som kan. Vi trenger hverandre, men sårer hverandre. Hver dag er en spennende reise gjennom følelser og begjær, sinne og frustrasjon. Hele spekteret.
Man skal leve livet til fulle, også på det emosjonelle planet.
Ja min kjære, jeg elsker deg. Du blir ikke fri meg så lett.
— — — —
Det må feile meg noe
De tar meg med opp en mørk trapp. Den er av laget av tre. Typisk for gamle hus som ingen har tatt seg bryet med å vedlikeholde. Trappen er smal og den knirker for hvert skritt. Jeg når enden foran en smal dør. Presser meg inn etter de andre. Det er tydelig at døren ikke er ment for folk av min størrelse.
Da jeg kommer inn sitter Horst Tappert ikledd helsetrøye i en gammel lenestol. «Jeg må få beklage at døren er smal,» sier han på Derrick-tysk. «Og jeg må få beklage at jeg ikke er smal,» svarer jeg på skoletysk. Horst begynner å le kraftig med den gamle, sprukne stemmen sin. Jeg forstår ikke hvorfor han syns svaret mitt er så morsomt siden ingen andre ler. Jeg prøver å smile og humre sammen med han. All kritikk er jo god kritikk. Etter en stund går latteren over til kols-hosting.»
Og så våkner jeg brått fra drømmen. Horst Tappert? Det må feile meg noe.
Noe alvorlig.
— — — —
Ein fyllefants bekjennelse
Så sat eg her då. I siste augneblink. Klokka kvart over eitt om natta, dagen før fristen går ut, bestemmer eg meg for at det sikkert hadde vore ein idè å faktisk delta i konkuransen. Etter litt for mykje vin, ein fest der verten var den fyrste som kubba og ein episode på Statoil der eg nesten stjal pommes frites’en til to afrikanarar, då kjem eg på at det var eit innlegg til ein bloggkonkuranse som kanskje skulle vore skrive for lengje sidan. Kvifor? Fordi det er slik eg er. Ute i siste liten, som alltid. Og fordi eg er ein evig optimist som alltid trur eg skriv jævlig bra i fylla.
Det er for så vidt sant. Det er frå born og fulle folk ein får sanninga, seiest det. Skrivefeil og orddelingsfeil får ein ta som det kjem, sidan eg no er mest bekymra for om eg har sprengd eit blodkar på handleddet, eller rett og slett berre sølt ketchup på meg sjølv. Det finst tross alt viktigare ting i livet enn å nå tidsfristar.
— — — —
Evig (dum)snill?
Når man har gitt alt av seg selv og aldri fått noe tilbake… hva gjør man når man er blitt så sliten at man bare ønsker å trekke dyna over hodet? Ligge musestille og la dagene passere uregistrert?
Jeg kan kanskje sette meg i en stol og vugge sakte frem og tilbake mens jeg lager rare, monotone og gjentagende lyder. Jeg kan kanskje begynne å si stygge ord til folk. Så kanskje alle slutter å forvente at jeg skal være snill og gjøre det som passer alle andre best.
I min naive verden var min tro basert på at min kjærlighet til alle og det gode jeg gjorde ville forplante seg som kjærlighetens ringer i livet.
Og en ting vi ikke må glemme, vi må ikke gjøre det for å oppnå noe annet enn at andre skal ha det bra. En liten bi’ting som garantert kommer ut av dette er at man fungerer som magnet på positive hendelser og mennesker. Man får med andre ord kjærlighet og godhet tilbake.
Yeah, right.
But I will still be good! …just for the hell of it.
— — — —
Kaffebrenneriet, St.Hanshaugen, en ettermiddag i juleferien, snø og minusgrader
Jeg drikker kaffe og du drikker kakao, for du er ikke voksen ennå, det er iallfall det du sier, for voksne drikker kaffe, men du vil ikke være voksen, så jeg må være voksen alene med min helt middelmådige cappuccino, mens du drikker kakao med krem.
Vi spionerer på de andre i cafeen, de to som ikke sa noe annet til hverandre på en halvtime enn «skal vi gå?», den store mannen og hans bittelille kjæreste som vifter overdrevent mye med rumpa, og baristaen som sikkert studerer litteratur på Blindern når han ikke lager enkle latter med lettmelk.
Vi snakker om de store ting i livet og de bittesmå, og ca like mye om begge deler. Vi snakker om fylla og skolen og lærere vi begge har hatt, om teater og råkkenråll. Vi snakker om familien, religion og vi snakker om kjærlighet. Vi snakker mest om kjærlighet.
Det er sånne øyeblikk som gjør meg lykkelig. Koppene det ryker av, smilet ditt over koppen mens du forteller en god historie og måten du stryker meg over kneet på nå du sier du har savnet meg i hele høst.
— — — —
Kanskje han begynner å elske meg da?
Han kalte meg en engel i dag. Jeg lånte ham stiftemaskinen min da han trengte en, og etterpå kalte han meg en engel. Jeg sa «takk». Jeg tror ikke det var så lurt. Nå tror han sikkert at jeg la veldig mye i det, at jeg tror at han virkelig synes jeg er en himmelsk skapning.
Det er bedre enn når vi krangler. Vi har kranglet mye i det siste. Jeg tror ikke han mener det vondt. Jeg er ikke en gang sikker på at han vet at vi krangler. Mye av tiden føles det som om han står med armen rett ut og jeg står med hodet mot hånden hans, og løper, løper, løper, før jeg faller sammen av utmattelse. Han ser meg ligge der på gulvet, uten å skjønne helt hva som har hendt. Han merker jo ingenting, er kanskje litt sliten i armen, knapt nok det, mens jeg er utkjørt, andpusten og har vondt i pannen (jeg tror han har pigger på innsiden av hånden).
En dag skal jeg reise meg og stange ham hardt i magen. Så får han merke hvordan det er.
— — — —
Affekt
«24. mars 1986: Kjære dagbok. Dette vert siste gong eg skriv i deg. Eg har ikkje lenger tillit til deg no som du har vore i andre hender… «
Eg dundrer neven i den låste døra og skriker. På innsida høyrer eg Preben lese høgt mine innerste tanker og sjelevrengninger. Dei ler hånlegt, Preben og Alexander. Hendene og føtene mine dirrer, eg ser ikkje skarpt lenger, eg hyler og hulker om kvarandre og kroppen rister i raseri.
Så går døra opp. Eg hugsar Prebens flir i det eg river dagboka frå hendene hans. Så slår eg. Eit slag. Boka treffer hovudet hans. Raseriet har gitt meg uante krefter. Preben sig saman og vert liggande, medvitslaus.
Eg hugsar ikkje at Alexander prøvde å vekkja han. Eg hugsar ikkje at dei vaksne kom til og etter ein halv time klarte å få liv i han. Det eg hugsar er då eg sjølv vakna frå mitt blinde raseri. Eg ser Preben ligg på toppen av ein trappeavsats. Hadde han falt ned hadde eg drept han. Det går kaldt nedover ryggen. Så lett hadde det vore å gjere eit uaktsomt drap. Eg er 14 år.
— — — —
Feber
Da jeg trakk nattkjolen av meg, var berøringen av stoffet mot huden overraskende smertefull. Jeg så meg i speilet. Øynene mine var svarte, ansiktet blekt.
Jeg strøk hendene over lårene og kjente at huden var varm og øm. Teksturen var merkelig knudrete, alle hårsekkene hadde strammet seg og reist huden opp i små vulkaner med strittende dunhår mot håndflatene mine.
I dusjen måtte jeg flere ganger justere temperaturen på vannet. Varmere. Og varmere.
Etterpå var speilet en matt flate, og ansiktet mitt var en rød skygge.
– I dag, tenkte jeg.
– I dag skal halsen min snøre seg sammen. I dag skal jeg få hovne lymfeknuter på hver side av halsen, rett under ørene.
I dag skal jeg ikke spise frokost.
I dag skal jeg ta på meg en varm genser i samme farge som øynene mine.
I dag skal jeg senke blikket sjenert mot tekoppen mens du snakker.
I dag skal jeg se opp, og du skal merke at blikket mitt er foruroligende, mettet med forventninger du ikke kan forsvare.
I dag skal jeg rekke fram hånden og røre ved deg.
Og du skal merke at jeg har feber.
— — — —
Romantisk hatvold
Jeg fikk mitt første kyss i Kulåsparken, en formiddag vi skulket skolen fordi det var sol ute. Vi slafse-slukte hverandres ansikt, glefset øreflipper og stod nesetipp mot nesetipp og fniste. Jeg tok på dine pupper, du tok på mine pupper og alt var fryd og gammen.
Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det å kysse deg var det mest provoserende jeg kunne finne på. Hvis vi stod på kjøpesenteret og lot leppene våre møtes, stoppet verden omkring oss, bokstavlig talt. Jeg ble kastet ut av skolen du gikk på etter å ha kysset deg adjø i skolegården. «Dere lager jo OPPTØYER!» sa de sinte lærerne.
17. mai ble vi overfalt av en guttegjeng bevæpnet med egg, stinkspray og sprutflasker med Thousand Island. Vi klamret oss til hverandre mens eggene knuste mot bunaden din, mot sommerkjolen min, mot ditt blonde hår og mot min lyse skinnjakke. Vi var lesbe-fitte-hore-homo-satanister og fritt vilt. Vi løp, selvfølgelig.
Jakten endte i fontenen utenfor rådhuset. Ingeting er som våt bunad og Thousand Island, og selv om det stinket, er det fremdeles
et av de mest romantiske minnene jeg har.
— — — —
Kikkeren slår til igjen!
Sitter på cafe. Jobber på laptopen, liksom, men jeg kikker på damer.
Ser ei rødhåret dame. Bollekinn, kysselepper, strålende blikk. Dumper ned, drar av skjerfet og klemmer venninnene. Jeg oppfatter ikke navnet. Må vite navnet!
Ser ny dame. Blek i ansiktet. Langt svart hår. Tettsittende svarte jeans. Går til disken. Servitøren kjenner henne, kaller henne «Catrine».
Catrine får kaffe og setter seg på nabobordet! Drar opp en laptop. Slår den på. Drikker. Har lange, nydelige fingre, og ei nese som er flott i profil. Nydelig gresk bue på nesekammen. Hun ser på mennene i lokalet. Overser meg. Flott mann som kommer inn. Catrine stirrer virkelig på rumpa hans. Spiser den med øynene og slikker leppene.
Dritstilig! Catrine er en kikker! Og dama er flott! Tøff og svartkledd og med laptop! Tenk om vi kunne sitte på cafe sammen, nye cafeer hver dag, stirre på alt i bukser og skjørt! Glise til hverandre og kline innimellom, når noen gjorde oss kåte …
Catrine ser i min retning. Jeg er ikke tøff nok til å møte blikket. Jeg er jo bare en feit kikker, for faen! Ser ned i laptopen, begynner å skrive denne bloggposten. Faen!
— — — —
Jentedyret
Nokre gonger stikk jentedyret hovudet fram. Eg er eigentleg nøgd med livet mitt som det er men det er ikkje Jentedyret. Jentedyret vil ha eit kvitt, gamalt, oppussa hus utanfor allfarveg. Eit slikt hus ein ser i dei glansa vekeblada. Der vil jentedyret at eg skal skrida omkring frå rom til rom litt sånn ute av fokus. Eller kanskje sitja på det alltid nyvaska kjøkenet med ro i sjela medan eg ser ut på perfekte ungar som leikar i eit gamalt epletre. Jentedyret bryr seg ikkje om at EG ikkje ville trivast på ein slik plass og i eit slikt liv. Eg hatar å pusse opp, vaske og rydde. Eg hadde vorte deprimert, følt meg mislukka og truleg blitt litt tullete dersom eg skulle bu langt frå folk i et tomt og perfekt hus klart for besøk frå Elle interiør. Eg trur ikkje eg ein gong vil ha born. Eg har det akkurat som eg vil ha det og akkurat som eg trivst med. Kvifor vil Jentedyret at eg skal byte det ut med noko eg ikkje kjem til å vera nøgd med? For Jentedyret er jo ein del av meg, det og…
— — — —
Stemningskrasj ved graven
Det handlet ikke om at jeg hadde stått lenge i snøen med litt for tynne vintersko, at det var mørkt og at det føltes som om jeg skulle falle sammen. Jeg var forberedt på dét. Jeg visste jo at det var kaldt ute og at det var mørkt. Jeg var forberedt på snøen på kirkegården. Jeg visste jeg måtte stå i den. Jeg tenkte: – dette er kaldt, men det er irrelevant. Jeg er hos deg, min venn, ved graven din. Nå.
Tenne lys.
Det er så mye jeg savner.
Vondt.
Det er så mye jeg kunne ha gjort for deg. Sammen med deg.
Samtidig riktig.
Men jeg var der da – og jeg er her nå. Merker du det?
Stemningskrasj
Så kom hun. Med spøk, skjemt, latter, mobiltelefonsamtalelyder:
– blablabla ja, jeg henter dere snart, må bare bli ferdig med dette her først. Neida, det skal ikke ta lang tid Ja, vi kjøper potetgull! Hahaha! Haaaaadet.
Dette passer ikke! Dette er feil!
Din mor, min venn. Din mor eier ikke folkeskikk. Din mor, med meg, ved din grav. Det er ikke hennes tramping på min sorg som er mest hjerteskjærende, men hvordan hun alltid ignorerte din.
— — — —
Jeg savner henne
Så forsvant hun ut av livet mitt
Raskere enn vårt første kyss
Så rask at hun ikke tok seg tid
Til å vise at hun visste hvor høyt jeg elsket henne
Hun ba meg om å ikke følge etter
Som om hun ikke visste at jeg i flere år
Ville undres over hva som skremte henne vekk.
Det jeg glemte var at ingenting er så skremmende som kjærligheten.
Etter så mange ganger som jeg sa at jeg elsker henne
Ble hun etter hvert utslitt av å la være å lytte
Og etter så mange ganger som jeg benektet at jeg elsker henne
Kunne hun ikke unngå å forstå hvor dypt kjærligheten sitter
Så var hun omsider i et nytt forhold
Jeg prøvde å gjøre det lettere for henne
Ga inntrykk av at jeg hadde mye på gang med andre
Som om hun ikke visste at jeg hadde avvist dem alle – for henne.
Jeg traff henne på en trikkeholdeplass – i høst
Likegyldig, som om hun ikke hadde delt de fineste minner jeg har
Hun er den eneste som kan gjøre meg så frustrert over så lang tid
Og fremdeles være verdens nydeligste person
Jeg savner henne
— — — —
Iskald innvendig
Han sto foran meg med et flaut smil og sa noe om de kinobillettene jeg hadde funnet i jakka hans, at han skulle på kino med kompisen sin. Og kompisens… hu han drev og data. Og ei til. «Hvem er det?» spurte jeg, og han mumla om kolleger og sånn, men dette flaue smilet, dette vikende blikket…trengte ikke spørre mer. Du bare så at jeg skjønte. Jeg bare snudde meg og gikk, og jeg gikk lenge, tok en tilfeldig buss en stund, gikk inn på en restaurant og satte meg, prøvde å ringe opplysninga for å få tak i nummeret til han der kompisen for å fortelle ham at han kunne for i helvete slutte å bidra til min kjæres utroskap, men jeg skalv sånn at ikke engang det korte nummeret klarte jeg å slå. Det var en forferdelig følelse, det skingret i meg med et nattsvart hyl, og da jeg våknet kunne jeg ikke forstå hvor jeg var hen, og jeg klarte ikke engang å krype inntil deg, men måtte ut på badet og lene hodet mot det kjølige speilet mens jeg lot den ekle redselen smuldre hen sammen med restene av søvnen.
— — — —
Til dama
Til Dama.
Eg vil du skal vete at eg har sett på deg lenge. Kvar gong du sitt ved sia av meg klarer eg ikkje å dra blikket bort frå deg, anna enn når du ser på meg. Då ser eg alle andre stader. Eg lurer på om du veit kva du gjer med meg. Om du veit at eg så gjerne vil stryke deg over kjaken, at eg sit og lurer på om eg skal våge å kysse deg eller ikkje. Eg diggar låtten din, dei halvradikale syna dine på ting, og det at du ikkje nøler med å si kva du meiner, og akkurat kvifor ting skal vere på din måte. Du er ikkje så sjølvhøgtidleg, men opptatt av utsjånaden, det er du. Og du ser fantastisk ut. Eg er ikkje sikker på om det er stilen eller andletet, auga eller rett og slett smilet ditt. Eg veit ikkje nøyaktig kvifor, men kvar gong du er i nærleiken slit eg med konsentrasjonen. Og eg vil berre spørje no: kan eg få tilbake konsentrasjonen min ei lita stund, eventuelt få mot til å kysse deg?
Til Dama ved sidan av: Eg vil du skal vete at…
— — — —
To. Ein.
Ein gong var me telepatiske.
Eg legg auga mot skudera hennar, vil skjula tårene for dei andre i
baren, medan hiksta mine går gjennom kroppane våre som små jordskjelv.
Gamal skam og smerte må ut i tåreform.
«Eg visste ikkje at det var så viktig», seier ho distansert.
For berre sekund sidan låg eg på golvet i Wien-baren, mellom grus og
dritt, og tynte primalskrik ut av lungene. Sjokkerte austerrikarar ser
framleis på oss medan eg tørker tårer.
At eg havna på golvet sjokkerte meg og. Men då Rekdal låg ballen på
krittmerket, vart eg så svimmel at eg vart redd for å svima av.
Torturert under Røste Fossen, plaga under Grip, pint under Stadheim,
rævpult av kvar bananstat som makta å stabla elleve mann på beina.
Mannsaldrar av nederlag, dyster audmjuking og verdilausheit
konsentrert i éin ball. Då ballen havna bak den brasilianske målmannen
vart det for mykje for meg. Alt for mykje.
Eg beklagar framferda mi til bartenderen. Han smiler.
Ho ser framleis forbausa ut medan eg tørker tåreveske av skuldera
hennar. Me trudde me var tvillingsjeler, me trudde me tenkte likt. Eg
les i auga hennar det me visste innerst inne.
Menneske kjenner kvarandre aldri.
— — — —
Smell!
Jeg har en utfordring. Utfordringen er at jeg skal skrive personlig. Uten å være for personlig, uten å røpe hvem jeg er. Jeg må holde meg unna visse tema som til stadighet preger bloggen min, om lidenskap og kjærlighet til de tingene som folk til stadighet kobler sammen med navnet mitt. Men på grunn av noe som skjedde i går, skal jeg klare det.
Jeg begynte dagen i går med å lete på internett. Finne frem til bekreftelsen på at jeg nok en gang hadde klart det jeg alltid klarte i disse situasjonene. Bokstavene lengst fremme i alfabetet preget alltid denne siden, og jeg skulle bare inn å få det bekreftet. Som vanlig. Men så så jeg noe som fikk hjertet til å banke fort og tårene til å trille, jeg ble sint og negativt overrasket på samme tid, og måtte sette i gang en prosess med brev og formalitet som jeg aldri hadde vært i nærheten av før. Jeg var for flau til å fortelle det til folk og ville helst bare gjemme meg under sengen min og bli der. Dette var virkelig ikke meg. Og derfor kan jeg jo røpe det her:
Jeg strøk på eksamen.
— — — —
Kanskje, etter at hun er borte
Jeg er omringa av natt, og jeg er aleine. Det er annerledes om natta, folk kjaser ikke like mye, de sover, og jeg kan tenke. Hvis jeg vil.
Ordene hans var mykt duskregn tidlig om morgenen. Kanskje han vil komme tilbake og elske meg igjen. Etter at hun er borte, kanskje han vil ha meg igjen, men sannsynligvis ikke. Jeg savner ham mer enn jeg burde, mer enn jeg trodde jeg kunne.
Jeg husker både fint og fælt. Smilet hans, tårene hans er en del av meg. Det kjennes som om man røyker inne, jeg merker KOLSen komme snikende. Lungene virker ikke, jeg kveles av mitt egetproduserte slim og lufta er tung. Det kjennes som om livet slipper taket.
Dagene og nettene er ikke dager og netter lenger. De bare passerer forbi, og jeg lever livet mitt en dag av gangen. Hva mer kan jeg se? Hva kan jeg gjøre? Sitte, vente, håpe. Natta er dyna mi, den pakker seg rundt meg. Jeg burde grått. Jeg er så kald, jeg er helt for meg sjøl. Jeg er omringa av natt, og jeg er aleine. Enn så lenge.
Kanskje han vil elske meg igjen. Etter at hun er borte.
— — — —
Grining er lik gråt
Når man har satt seg selv i den situasjonen at alt bare blir kaos, da
er det på tide å legge seg rett ned i sofaen, senga på plenen, og
grine. Grin ved tanken på de sultne barna i Afrika (som forøvrig er
en verdensdel og ikke et land), grin for kjærestene du kunne hatt og
de du dumpet som saccosekker fordi de protesterte på oppførsel din.
Du kunne jo ha sagt unnskyld, det var jo faktisk din feil.. Grin av
utmattelse når du tenker på barna dine som aldri vil sove og fordi de
ser ut som skinn og bein selv om du er over en middels god kokk. Grin
for de svake, og grin for lykken over at det finnes sterke mennesker.
Du har mange av dem i livet ditt vet du, selv om de gjemmer seg godt
iblant. Grin så øynene blir røde og hovne, ikke tenk på at du ikke
akkurat øker sjansene for en ny kjæreste dagen derpå. Grin fordi du
trykket i deg en hel plate melkesjokolade fra Freia, selv om du ikke
burde, fordi du vet at du heller skulle tatt en joggetur.
Det verste er at det hjelper. Å grine altså.
— — — —
Oh, rainy day…
Jeg har gjort mye rart, jeg har sykla ned trapper, lest mye rart, sagt mye rart og jeg har da også vært mye rart. Nå skal det hele toppes, jeg skal delta i Idol!
Ikke det der tulleidolgreiene til TV2 med kommende salgsfiaskoer som ”alle følger med på”, men derimot det litt mer småeksentriske tiltaket BloggIdol.
Dagen i dag må kunne kalles litt kjip. Regnet høljer ned over Oslogryta, håret mitt er vått, klærne mine er våte, jeg er våt – og jeg har over 5 fuckings timer igjen på jobb før jeg skal hjem. Hjemme vet jeg det venter et tomt kjøleskap, et tomt kjøkkenskap og en tom fryser. Det var lønningsdag i går, og alt jeg kjøpte var ei pakke tyggis – godt tenkt! Ergo må jeg også innom en matbutikk sammen med 20 000 andre mennesker som er like gjennomvåte som det jeg er for å få meg noe å spise.
Men faen heller, hjemme på nattbordet ligger ei god bok, en lykkeamulett, håp om en bedre morradag og jeg tror sannelig jeg la igjen følelsen av forelskelse der i dagmorges også. Det skal bli deilig å komme hjem, samma hvor snørrete og jævlig jeg kommer til å bli!
— — — —
Je rêves
Jeg skulle ha valgt fransk på ungdomsskolen. Jeg kunne vært kjempeflink. Istedenfor har jeg et vitnemål med karakteren 3. Det verste er at jeg ikke husker så mye av det. Jeg kunne sikkert ikke forklart en person veien til nærmeste matbutikk om det så bare var hundreogfemti meter rett frem og til venstre.
Hässelby. Jeg prøver å uttale de franske ordene som dukker opp nå og da. Fine fraser, steder og gatenavn. Jeg vet ikke hvor mye som gir mening. Ingenting, tror jeg. Hun oversatte ordene for meg. Je rêves. For alt jeg vet kan det bety så mye som at jeg bruker de samme sokkene én uke i strekk. Det gjør jeg ikke. Jeg håper det står at jeg drømmer. For det gjør jeg. Annenhver dag.
Jeg tenker på hvordan det ville vært. Paris. Hvordan det ville vært å ta trappene opp til første etasje i Eiffeltårnet, selv om jeg har høydeskrekk. Hvordan det ville vært å se på utsikten fra Eiffeltårnet med de trygge armene hans rundt meg. Akkurat sånn som de gangene han viste meg utsikten på et sted. Høre han hviske at han passer på meg. At jeg ikke kommer til å falle ned. Je rêves.
— — — —
Praktisk visdom
Mennesker med sterke problemer i sitt liv er på en måte velsignet. Det kan kanskje høres rart ut, men det jeg mener er at de ofte former sin karaktèr mye mer bevisst enn andre på den måten.
Man sier gjerne at en slik person er spesiell Jeg ønsker å bli sett på som spesiell . Et individ. Det er problematisk for meg når folk glemmer at andre er individer å heller setter de inn under grupper.Det skjer stadig. Er dette visdom? Nei, det er primitivt. Og det er høyst menneskelig.
Da jeg tok et bevisst valg til det å nekte å definerere meg selv med et forenklende begrep, følte jeg meg friere. Hvilket ord det var, spiller liten rolle. Poenget er at vi burde kutte ut mange av disse begrepene vi velger å definere andre mennesker etter.
Sann praktisk visdom går bl.a ut på å finne lys over alt, i situasjoner og i mennesker. Da kan vi se forbi disse problemene som har formet andre, og vi kan prøve å dyrke frem det gode i folk. På den måten kan de kanskje også se sin fortid i et nytt lys. I visdommens lys.Så de også kan inspirere til slike tanker i andres liv.
— — — —
Avlegg ett stykk kommentarstemme i kommentarfeltet (om du har lyst), gjerne med begrunnelse. Det er også helt greit å stemme på ett bidrag via vår herlige eksterne avstemningsboks (lenke til pollboksen). To stemmer til sammen, altså. Du kan gi to stykker til ett bidrag, eller dele broderlig på de to du likte best. Dette er ganske enkelt. Godt valg!
Sendt av Red. 
Norsk bloggidol 2008 