Vi anbefaler deg å lese bidragene før du ser i kommentarfeltet hva andre har stemt. Akkurat nå har du sjansen til å gjøre deg opp en 100% upåvirket mening.
—- —- —- —-
01
Laptopen ligger på pulten. Den trekker meg til seg. Når jeg suges inn i den blir jeg virtuell, en ukjent størrelse på www, et alias uten fysisk masse. Laptopen er et sort hull.
—- —- —- —-
Blogger og WordPress
Endelig har jeg fått det til: Å skrive kommentarer på Blogger for meg som er i WordPress. Jippy!
Google-Blogger er veldig sære, synes jeg, men det finnes en vei utenom – eller tvers igjennom lov til seier: Jeg har opprettet en gmail-konto (gratis og greit) og med den kan jeg logge meg inn, lage en profil med lenke til bloggen min og skrive kommentarer hos alle som har Blogger-blogg.
Også jeg som tror jeg ikke kan noe om data.
—- —- —- —-
Det beste jeg vet er podcast.
Det beste jeg vet er podcast.
Før var radio en svært frustrerende opplevelse. Men ikke nå lenger.
Nå får jeg daglig tilsendt filer med stemmene til glade amatører og knivskarpe proffer som brøyter ut morsomme, unyttige, interessante, engasjerende tanker om alt og alle jeg liker og er interessert i.
På samme måte som jeg vil velge radioinnhold vil jeg velge musikkinnhold selv. Podcast killed the radio-dj and the formaterte spilleliste and introduced the tankevekkende and the snodige.
For meg har podcast vært en formidabel revolusjon i internettrevolusjonen. Podcaster er utvilsomt det jeg er mest takknemlig for at noen fant opp på nettet.
—- —- —- —-
Lyst på eget domene?
Er du en av de som drømmer om et eget bosted til bloggen din? Ditt eget domene? Da er du ikke alene. Er du en av de som ikke kjøper eget domene fordi du må oppgi informasjon som fornavn og etternavn, bosted og telefonnummer? Da skal du vite at det finnes en løsning.
Mange registrarer tilbyr mulighet for å skjule den informasjonen for en dollar eller to ekstra. http://www.namecheap.com/ er en av disse. De har valgt å kalle tjenesten for WhoisGuard, og istedenfor ditt eget navn som for eksempel administrativ kontakt, så vil det stå «WhoisGuard Protected».
Kjekt å ha for oss som ikke ønsker å spre kontaktinformasjon til gud og hvermann.
—- —- —- —-
Et fantastisk verktøy?
Mandag: Prøver ut morsom applikasjon på facebook. ”Rate your most doable friends”
Onsdag: Shit… Oppdager at facebook har sendt ut melding til mine søteste venninner: ”XXX has rated your love making skills…”
Det finnes tre typer mennesker. De du kjenner godt. De du ikke kjenner i det hele tatt. Og så er det de som du liker, men bare kjenner så vidt. De siste ender opp med å være facebook-venner og få tvilsomme meldinger.
Onsdag kveld: Fortvilet forsøk på å redde ansikt. Jepp… så fersk er jeg på facebook. Skriver mail, bagatelliserer og bortforklarer. Ro, ro, ro…
Lørdag formiddag: Mail tilbake: ”Aner ikke hva du snakker om”. Og et… ”Men akkurat nå prøver jeg å finne det ut…”
Argh…
Dagene går. Fortsatt ingen mail fra søte venninner.
Og så sier de at internett forenkler hverdagen din…
—- —- —- —-
Generasjonskløften – To hus altfor tett
Mor: Er ikke du på jobb? *litt sur tone*
Meg: Jeg har hjemmekontor. *smiler*
Mor: Du sitter jo bare å surfer!
Meg: Jeg lager websider mamma. *oppgitt*
Mor: *fnys*
Meg: Et shippingfirma trenger uttrekk fra en database som kundene trenger. Jeg lager websider som presenterer disse dataene.
Mor: Din bror sitter ikke bare å sufer slik du gjør.
Meg: Anders setter opp nettverk, jeg er programmerer. Vi jobber veldig forskjellig.
Mor: Men du må ihvertfall lage ordentlig mat til barna dine i dag. Du kan ikke bare sitte foran datamaskinen hele dagen.
Meg: Jeg pleier alltid å lage sunn mat til dem. De får friske grønnsaker fra woken. Men jeg må nok jobbe utover kvelden for å bli ferdig. Jeg har levering av websidene i morgen.
Mor: Hva er galt med hvordan jeg har lært deg å lage mat?
Meg: Du lager da god mat du, men jeg vil gjerne servere mine barn sprø og friske grønnsaker som forsatt inneholder vitaminer. Mattradisjonene har endret seg.
Mor: *fnyser* og går demonstrativt.
Notat: Må huske å låse døren neste gang.
—- —- —- —-
Ønsker du å snakke med en kundebehandler? Glem det!
En nettverkskabel har blitt koblet fra, kan XP fortelle meg. Den lille boksen nederst i høyre hjørne flirer hånlig mens den bringer de dårlige nyhetene. Jeg sjekker kablene, boksene, pluggene og kontaktene. Alt er selvsagt koblet slik det skal, men likevel er en nettverkskabel koblet fra. I hvert fall ifølge XP-boksen min.
Jeg løfter av telefonrøret og trykker på de nødvendige tallene. En kaskade av tastemuligheter slenges mot meg, og jeg taster 1 og 2 og 3 og firkant og gudene vet hva, bare for å høre den automatiske damen fortelle meg at mitt område er rammet av en kjent feil. Visst pokker er det en kjent feil, skriker jeg i ren frustrasjon – jeg sitter jo her uten forbindelse, hvor mye mer kjent kan en feil bli? Men damen svarer ikke. Selvfølgelig gjør hun ikke det. De virkelige damene, de som visste betydningen av ordet service, de er rasjonalisert bort. Og tilbake sitter vi, de svake og datateknologisk imbesile, og gråter våre bitre tårer.
For en nettverkskabel har blitt koblet fra, med epost og nettleser i all evighet. Amen.
—- —- —- —-
Exit Nettby – exit Facebook
Nettby kom som en farsott over landet, feide over alle nettbrukere over barneskolealder og alle som ikke hadde en profil der var helt ute. I utgangspunktet virket det som en god ide. Her kunne man sosialisere, finne tilbake til gamle klassekammerater og finne nye venner. Problemet meldte seg derimot fort. Det startet med at svært perifere venner la deg til som venn uten at du egentlig ville ha noe med dem å gjøre. Det fortsatte med meningsløse logger over hva vennene dine hadde gjort på sin profil. «Hans er nå venn med Grete» ble en standard melding. Det kulminerte med endeløse grupper som «Vi som elsker skrekkfilmer», «Vi som ler av ting vi ser for oss», «Vi som laster ned TV-serier» og «Vi som bare haaater Nettby ass». Da ble det endelig stopp for meg.
Så jeg prøvde Facebook. Det skulle være mer seriøst, og hadde potensiale. Så kom alle mulige tillegg, invitasjoner til grupper og fanden hennes oldemor. Minifeed, Superwall og «Cities I`ve visited». Nå er jeg lei av å få e-posten min spammet med uinteressante meldinger. Jeg sletter profilene.
Exit Nettby – Exit Facebook.
—- —- —- —-
Innovativt
Her på museum for samtidsteknologi har vi i disse dager en spesielt interessant utstilling. Installasjonen er satt i omgivelser som forestiller et helt vanlig kontor for en hvilken som helst IT-avdeling, og slik sett er den en troverdig representasjon av virkeligheten.
Gjenstandene er hentet fra nylige trender i maskinvare, komponenter, kabler og emballasje. Elementene i utstillingen er satt sammen av et spennende sett av varierte farger, former og komposisjoner. Legg merke til de utsøkte kontrastene mellom de myke runde formene og skarpe fargene til de avlagte Mac-maskinene mot det grå, fargeløse, mer firkantede og ordinære formene som fremtrer fra emballasje og annet eksternt utstyr.
Sammensetningen representerer et vell av brukerpreferanser, ulike perioder og trender (som innen datateknologien gjerne ligger på grensen mellom samtid og historie allerede etter et par år).
En spesiell touch kan man også finne ved den karakteristiske plastemballasjen som ifølge en troverdig og sikker it-kilde fungerer som aggresjonsavleder. Aggresjonsavlederen er plassert strategisk for å være tilgjengelig for eventuelle frustrasjonsutbrudd, og er utstyrt med flere smellbare luftputer for umiddelbar lindring. Dessverre ble dette elementet stjålet på et tidlig tidspunkt i utstillingsperioden. But the show must go on.
—- —- —- —-
Radarparet.
Ein uløyseleg duo. Bleikingen og meg.
Han kom til meg ein dag i oktober 2006. Aldri før hadde eg sett nokon som hadde vore så godt innpakka. Men han var verdifull, og skulle passast på. Mannen med bart som hadde levert pjokken på døra visste nok ikkje kor viktig det han hadde i hendene faktisk var. Like greitt, eigentleg. Hadde bartemannen visst det, kunne han ha vorte til ein kidnappar på eit mikrosekund. Og eg hadde stått grinandes attende i døropninga.
Heldigvis skjedde ikkje det. Eg forsto kjapt at det var eit gjensidig forhold. Smårollingen lyste opp berre eg tok på han. Han har gjort det alle gongane sidan oktober òg. Det er berre dei gongane eg har gløymt meg litt vekk. Dei gongane eg har vore usikker. Men eg har vorte tilgitt med ein gong. Utan meg hadde pjokken tross alt aldri vorte over eitt år.
Han har sett meg med større hår enn Eli Hagen, men dømmer meg likevel ikkje. Med mørke bandittringar under auga har eg vore plassert rett framfor andletet hans. Han har ikkje sagt verken frå eller til. For han er eg den same gamle. Mac-en elskar meg.
—- —- —- —-
Sesjoner dør for tidlig i blandet ASP og ASP.NET miljø
Vårt system kjører både asp og asp.net og skaper en DotNet sesjon ved innlogging. Kundene som kjører ASP.NET funksjoner har problemer med sesjonstiden for DotNet. Timeout er 180 minutter. Etter 30 minutter får de beskjed om at sesjonstiden er slutt når de forsøker å bruke en ASP.NET funksjon.
Dette gir oss grå hår. Vi har satt timeout for DotNet-sidene på ulike måter og lett med lys og lykter etter noe som kan endre timeout-tiden. Uten resultat. Noen timers googling ledet oss inn på IISen. Den har diverse innstillinger, blant annet for recycle av application-pool. Eureka tenkte vi. Men den gang ei, 1740 minutter, eller 29 timer. Nei, det var ikke det heller.
Inn i tenkeboksen. Hvilke innstillinger finnes? Performance-fliken. IIS-prosessen drepes etter 20 minutter om ingen bruker den. Hm… vi har en ny funksjon i DotNet. Brukerne starter sesjon ved innlogging. Funksjonen brukes en gang per aktivitet. En aktivitet tar normalt over en time. Om alle logger seg inn om morgenen, så bruker ingen DotNet-IISen før de skal bruke den nye funksjonen… Jo, det kan stemme. Setter idle-timeout til ett minutt. KAPOFF! Sesjonstiden er slutt. YES! Vi har løst det!
—- —- —- —-
Forgive them, Father…
– Heisann, teknisk avdeling?
– Jeg har litt problemer med internettet? Det er liksom vekk.
– Er du i nærheten av modemet ditt?
– Modem?
– Ja, den boksen du har ifra oss, det er en del lys på framsiden. Ser du den fra der du sitter?
– Der jeg sitter?
– Eller har du den i et annet rom?
– Annet rom? Hva er det du snakker om?
– Har du et modem fra oss? En boks med lys på?
– Det er en boks her.
– Ser du hva slags lys det er på den?
– Det er et gult. Og det blinker.
– Står det noe navn ved det lyset?
– Nei, det er bare bilder. Eller vent, under det som blinker er det bilde av en runding med en strek inni, liksom.
– Hvordan ser den ut, den boksen som du ser på nå?
– Det er den internett kommer på.
– Hvor står den boksen?
– Oppå pulten min?
– Er det tastatur under den boksen som du har det blinkelyset på?
– Jaa?
– Der hvor du sier det er en runding med en strek inni, er det en knapp der?
– Ja, det ER en knapp, ja.
– Trykk på den, du.
– Jøss, åh…
– Kom internettet tilbake nå?
– Ja! Tusen takk! Nå får jeg levert hovedfagsoppgaven min! Hadet!
– Hadet bra.
—- —- —- —-
Anti-floppen
Osvold: Internett er en flopp.
20. august 1996: Avisleser og leserinnleggforfatter Leif Osvold mente i Dagens Næringsliv at internett ikke ville komme til å dominere dagliglivet. To år senere forfektet han å ha belegg for at påstanden hans var riktig, enda ett år senere sa han det samme igjen. For et par år siden innrømmet han imidlertid å ha tatt feil.
Hvorfor kunne vi ikke bare gitt mannen rett? Hvorfor kunne vi ikke bare ha innarbeidet en grunnleggende antakelse først som sist, om at internett ikke var noe stas, slik at vi kunne ha oppnådd selvoppfyllende profeti-tilstander, sett på hverandre med ”internett, ha! Den døgnfluen!”-blikk. Smilt litt.
For nå, nå sitter faren min nedsyltet i internettpokergjeld. Fetteren min lever ut sitt Second Life. Jeg jobber absolutt hele tiden. Moren min og sønnen min spiller Live Messenger-spill fremfor å snakke sammen. Datteren min vil heller se fremmede barn synge barnesanger på Youtube i stedet for å synge selv.
Nei, gi meg en liten rød hytte med fyr i peisen. Jeg skal lese for deg fra 1001 natt, du skal få Nirvana-te og ullpledd, jeg skal stryke deg på kinnet. Hviske ord.
Så lenge du lar lap-topen bli igjen hjemme.
—- —- —- —-
Kan du taste google?
Spørsmål former seg i hodet. Må google det, må google det. Taste, taste, taste…
I hvilke tilfeller skriver man i og på når det gjelder stedsnavn? Google har svaret. Norsk språkråd og. Eller kanskje sesam, wikipedia og kvasir. Mange steder med mange svar. Men kan noen fortelle meg hvor «Olsenbanden tar gull» egentlig ble filmet? For det var vel egentlig ikke sørlandet?
Bilder på nett har også copyright. Facebook – et kapittel for seg selv… Selvsagt har jeg profil, den lever nærmest for seg selv. Er man kanskje for mye online? Anglifisering av språk. Når vil de slutte å legge ved bruksanvisninger på norsk tro? Lovverk, rettigheter, skjema. Taste, taste… et helt liv kan formes ved hjelp av en pc og internettilkobling. Noen trenger faktisk ikke gå ut av døra for å gå på jobb. De kan bare koble seg opp på nett.
Kjærlighet på nett. Taste, taste. Øyenfarge, hårfarge, hobbyer, høyde. Pling! Et svar i innboksen allerede? «Velkommen til vår datingtjeneste på nett!» Hmpf!
En kjekk, ung mann med grønne øyne? En morsom profil, men kanskje litt mye klipp-og-lim?
En blond kar fra indre strøk, med gård, to unger og en ekskone? Eller kanskje han som ønsker seg et diskret eventyr? Skaff navn, deretter google.
Skummelt. Spennede. Vær varsom. Overload.
—- —- —- —-
Avlegg ett stykk kommentarstemme i kommentarfeltet (om du har lyst), gjerne med begrunnelse. Det er også helt greit å stemme på ett bidrag via vår herlige eksterne avstemningsboks (lenke til pollboksen). To stemmer til sammen, altså. Du kan gi to stykker til ett bidrag, eller dele broderlig på de to du likte best. Dette er ganske enkelt. Godt valg!
Sendt av Red. 
Norsk bloggidol 2008 