Sluttresultat Bloggidol 2008

4. mars, 2008

Finalen i Norges første Bloggidol er avgjort. Oppgaven var å bruke to av de seks ordene finalistene absolutt ikke ville ha som finaletema.

Denne posten er skrevet tre ganger pga sene endringer, beklager hvis den er rotete.

Første finaledeltager var Frøken Makeløs.



Frøken Makeløs, du skrev et dikt om Google, hvor du fikk med temaene kompetansekartlegging og murgulf. Juryen sa: Uhyre velskrevet. God ide, godt gjennomført. Overraskende slutt. Klart bedre enn den jevne bloggpost der ute. Lett og morsomt. og slengte på et par ekstra øyne fordi bidraget var kort. 14 i terningkast fra juryen og seks stemmer i kommentarfeltet blir til sammen 20.

Frøken Makeløs, da du ble en av de tolv finalistene på Wild Card sa du at du ville kopiere Margaret Berger, som ble nummer to i norsk idol på Wild Card. Med pollen medregnet viser det seg at …

… vi skal ha innlegget først og deretter dommen …

Kartlegging av Googles kompetanse

Du kan skrive på alle språk som fins,
kjenner definisjonen av en provins
Vet forskjell på Riesling og Muskatell
og navnet på faren til Alfred Nobel

Du vet hvilke land som har presidenter
og kan kalkulere med koeffsienter
har oversikt over all terminologi
og kan forelese om astrologi

Du vet navnet på alle dyr og fugler,
har kunnskap om indiske stormoguler,
kan analysere lyrikk og prosa
og kjenner til underlig kuriosa

Det er ikke rart at man kanskje tror
at du vet om alt mellom himmel og jord
Men hemmeligheten din avsløres her;
du aner ikke hva en murglumf er

Frøken Makeløs, du er i topp to og må sette deg i stolen.

——–
Neste deltager var Victoria



Victoria, du skrev om Isocamp, som var ordet din konkurrent Frøken Makeløs ikke ville ha i finalen, og som både du og den andre finalisten bygde bidraget rundt. radiohode sa: I tillegg til å demonstrere en sikker stil har bidragsyteren prestert å skrive inn en vakker historie. Dette er vinneren i mine øyne.

Juryen ga terningkast 13, du fikk 7* kommentarstemmer, sum 20, det samme som første kandidat. Dere har også samme plassiffer på de to avstemningene. Det er for jevnt, pollen avgjør, og den sier …

… vent …

Drømmen om Isocamp

Jeg satte meg på bussen, hvilte hodet mot ruta. Vinduet var skittengrått, det var vanskelig å se ut. Musikk på øret. Etter fire stopp gikk jeg av, ble gående med hodet vendt ned mot bakken. Jeg sparket småstein mens jeg gikk bortover veien, mot parken, til benken jeg skulle sitte litt. Jeg hadde store planer om å sette meg ned, tenke på livet, tenke litt over selve livet, hva jeg vil med det og hva jeg faktisk nå gjør med det.

Ute kjentes været ut som en hybrid mellom tidlig vår og sen høst. Foran meg gikk et gammelt par. Mannen holdt kona si i armen, forsiktig, men samtidig trygt. Slik hadde de gått sammen, mange tusen ganger, de fulgte hverandres takt. De smilte til hverandre.

Jeg stusset litt over at jeg umiddelbart hadde kategorisert dem som et ektepar, for hva kunne vel jeg vite om dét, selv om de er gamle kan det jo hende at de

brøt med konvensjonene, rømte av gårde, kanskje mot familiens vilje, fordi hun var gravid og bare 16 år, mens han var ateist og kunne ikke, ville ikke, orket ikke tanken på å gifte seg – og hun hadde ikke et like avklart forhold til å fornekte Gud som det han hadde, men de var sammen, han, hun, de to, snart tre, og de trengte ikke noen Gud så lenge de hadde hverandre.

Jeg hørte at de snakket, og det var ikke om Gud, om å rømme, om ateisme eller om ungdomsgraviditet. De snakket om at de skulle besøke datteren sin som skulle spille i en Høgskulesymfoniorkesterkyrkjekonsert, for ho budde ein stad på Vestlandet og der snakket de visst slik, og det var da veldig mange ord satt sammen i en eneste smørje, men det var sikkert fint, de måtte høre på det, og så skulle de få tatt den turen de ikke rakk i vinter. Jeg hørte den eldre damen snakke om at de kanskje burde fått seg et mer permanent fortelt, hun sa:

-Hadde det ikke vært fint endelig å slå litt rot, også når vi er på tur, du vet jeg har litt vondt i leddene mine, jeg er jo blitt en gammel krok, og det er du også, og du har også vondt, å jo – ikke se på meg med det blikket der, jeg vet det, jeg; Jeg kjenner da deg! Og, vi er gamle og tida har gått. Nå vil jeg sette meg ned med deg, se på sola og puste piano. Planus, vennen min. Jeg har drømt om planus i femti år nå. Jeg trenger at det er litt jevnt under føttene mine.

Og mannen, han tok i mot, han smilte, og sola lagde sølvstråler i håret hans, mens han kikket ned på henne og sa:

-Ja, kjære gamle kona mi, nå skal du jammen meg få den Isocampen du har drømt om så lenge.

Og jeg ble gående bak dem et stykke til, og kan hende så det veldig rart ut, for de gikk med sine gamle, korte, langsomme skritt, mens jeg er mer vant til syvmilssteg, jeg går som regel i raskt tempo, hardt mot asfalten, flisene, parketten. Videre, videre, alltid videre. Men nå, nå ble jeg gående bak dem, for jeg merket at jeg trengte å høre på noen gamle mennesker, to som hadde levd et langt liv sammen og fortsatt snille mot hverandre, eller kanskje aller mest snille mot hverandre fordi de hadde levd sammen så lenge, og ikke at de hadde levd sammen så lenge fordi de var så snille mot hverandre. Jeg tenkte på Odd Børretzen og verdens fineste ode til en kone, men plutselig så var de ikke gift lenger, og verden er full av illusjoner, men teksten til Odd er fin for det, og jeg smiler og gråter og ler av meg selv og mine egne reaksjoner hver gang jeg hører den. Å! Emosjonell, når jeg hører at han sier at

…nå er du en tegning. Et kart over livet ditt og mitt. En tegning av steder og veier vi gikk. En tegning av latter vi lo. En tegning av høstmørke veier. En tegning av gleder vi fikk.

Og da tenkte jeg, at jeg har også lyst til at noen ser på meg og tenker at strekene i ansiktet mitt er de veiene vi gikk sammen, at det ser ut som tegninger av morsomme kvelder hvor vi lo, og snakket om livet, og om alle gledene og sorgene som sammen lager dagene som former et liv, et liv sammen og at det var livet ditt og livet mitt og at sammen ble det

livet

vårt.

Og jeg kunne helt fint tenke meg å sitte i en Isocamp, med en mann som smiler til meg fordi han vet at årene vi har hatt sammen har gitt meg gikt, fordi det har vært så mange år, og gamle koner de får gikt, og at jeg må ha det trygt og varmt og godt på kveldene, men vi er på tur, for vi har alltid vært på tur, og slik skal det alltid være.

Det gamle paret foran meg rappet benken jeg hadde tenkt til å sette meg på. De snappet den rett foran nesen min. Hadde jeg gått litt fortere, hadde jeg gått i tempo, tempo, videre, videre alltid videre, som jeg pleier, hadde jeg sittet på den benken nå, men nå satte de seg ned der, og jeg smilte til dem, slik unge mennesker har lært at de skal smile til gamle mennesker, men aller mest smilte jeg fordi jeg hadde så lyst til å si at jeg håpet de fikk mange gode dager i Isocampen.

Victoria du er nummer tre i årets Bloggidol.
* En stemme i kommentarfeltet kom etter jeg skrev dette, men før jeg fikk stoppet avstemningen. Den endret det slik at Victoria vant kommentaravstemningen. Hun må også sette seg i stolen.

——
Siste deltager er som alltid Virrvarr.


sloyfe3.jpg

Virrvarr, du skrev om en burlesk campingferie, og greide å flette alle seks temaordene inn i teksten. Vampus sa: En klar vinner. Ikke bare fordi bloggeren hadde fått med ALLE orda, men også på grunn av den morbide humoren. Terningkastene fra juryen var totalt 12, pluss 8 stemmer i kommentarfeltet gir 20, samme sum og samme sammenlagt plassiffer som begge konkurrentene. Bare pollen skiller. Virrvarr, dommen er at …

… først bidraget ….

Kryssord og campingferie

isocamp
«Murglumf! Mnggghhhh! Ngphuuffff!»

Hun lager gurglelyder bak knebelen og det renner litt sikkel nedover haken. Slik hører desperat skriking ut gjennom en gummiball med lommetørkle over. Høyt nok til å høres av meg, lavt nok til å dempes av lyden fra Nitimen. Jeg skrur opp radioen og stryker henne over det svette håret. Ingen på campingplassen kan høre henne.

Vi har en imponerende campingvogn, en av de som ser ut som en portabel hytte. Når vi slår leir, bretter vi ut isocampen vår, og det ser ut som om vi bor i et lite, hvitt hus på landet. Alle andre er på harrytur, mens vi ser så classy ut at grilldress-naboene våre knapt tør hilse på oss. Vi lager klasseforskjeller på campingplassen. Når vi har brettet ut skjøteveranda, bærbare blomsterkasser, utemøbler i teak og montert glassveranda-åpningen og strukket ut parkett-gulvet, kan du stå der med den solblekede parasollen og de feite ungene dine og måpe.

Det eneste vi mangler er en brett-ut-hovmester og bærbart billijardbord. Tulla liker å spankulere rundt i Gucci-bikinien sin, drikke
paraplydrinker og smile overbærende blendahvitt til de mindre vellykkede naboene våre. Den perfekte, solariumsbrune kroppen hennes er en vandrende reklameplakat for Oslo Vests dyktigste plastiske kirurg.

Nå regner det ute, og Tulla sitter sammenkrøllet og løser kryssord. Av og til kaster hun en blikk bort på jenta som ligger bundet og kneblet på gulvet. Hun ligger bare så vidt unna innsyn for naboene, og tilfeldige forbipasserende som skulle haste forbi campingvognen vår, kan se alt Tulla og jeg driver med. Vi er de minst mistenkelige personene i hele verden.

Vi plukket henne opp i går. Hun er ikke en av campinggjestene, hun er lokal. En gave fra oven på den hvitmalte dørstokken vår. Hun var dritings, utmattet og ikke en dag over søtten. Hun hadde stukket fra noen gutter, hadde hun snøvlet. De hadde visst ville gjøre litt av hvert hun ikke var klar for. Vi hadde latt henne spy seg ferdig i den hvite, lekre klossettskålen vår, før vi gav henne to rohypnol i en cola. Hun våknet bundet og kneblet for en liten time siden.

«Snakk om tidenes dagen derpå, hm?» sier jeg. Tulla ler. Hun ler alltid av vittighetene mine.

«Synd det regner. Jeg har så lyst til å grille.» Tulla ser furten ut. Jeg smiler til jenta på gulvet. «Hører du det? Du er trygg så lenge det regner.» sier jeg. Tårene og skrekken lyser av øynene hennes og gurglingen stopper helt noen sekunder. Inne i hodet hennes et sted raser tankene. Hun lurer på om vi virkerlig har tenkt å bruke henne som grillmat, om vi har tenkt å spise henne.

Vi ser hverandre i øynene og jeg smiler til henne. Jeg kommer ikke til å gi henne noe entydig svar. Jeg vil se frykten hennes. Vi har lagt henne oppå en pressening. Hun kommer til å tisse på seg når hun blir redd nok, og vi liker ikke gris på gulvet.

Regnet sildrer langs vindusruten. Jeg liker frykt og Tulla liker følelsen av varme organer mot figrene og kjøtt mot tungen og vi var
meant to be. Jeg tar meg en Martini, P1 surrer i bakgrunnen, snart kommer værmelding og Tulla henger over kryssordet. Jenta bare gråter og er generelt sett ganske veloppdragen.

«Eksamen på enogtyve bokstaver? Hallo? Jeg fatter ikke hva slags norsk de kryssordfolkene snakker, jeg! Kopp blir varmdrikksbeholder, sitteinnrettning blir rumpe! Og noen av disse spørsmålene krever en helt bestemt kulturell bakgrunn. Hør på denne: «Ikke Bjølsenbitch, men..?»»

«Frognerfitter. Den tok til og med jeg, Tullamor.»

«Ja, men du tar poenget, Niels-Christian. Det verste ordet jeg har sett var «Kultur-arrangement» på 34 bokstaver. Vet du hva det var?»

«Nei,» sier jeg og skjenker i en Martini til henne også.

«Høgskolesymfoniorkesterkirkekonsert! Hørt sånt tøv?»

«Aldeles grusomt, darling.»

Jeg henter skarpe filétkniver fra kjøkkenskapet og legger dem utover bordet. Så naturlig som mulig begynner jeg å slipe den største av dem og observerer reaksjonen hos jenta. Hun gurgler, spreller, hikster og setter seg halvveis opp for å se hva jeg driver med. Tulla bryr seg ikke.

«Kompetansekartlegging! Der har vi det!» Hun skåler med seg selv og skriver som en gal.

«Hmm?»

«Eksamen på 21 bokstaver, vel!»

«Ah.» Jeg tester den nyslipte eggen på en tomat fra kjøleskapet. Bladet sklir gjennom tomaten som gjennom vann. Jeg har jentas oppmerksomhet hele veien. Jeg innser at jeg kommer til å trenge en liten sag og noen plastposer, også. Og en frysebag med kjølelementer eller to. «Jeg skal bare ut og hente noen ting, kjære!» sier jeg.

Tulla svarer ikke. Hun har aldri oppmerksomheten sin mer enn ett sted av gangen. Når hun spiser, spiser hun. Når hun knuller, knuller hun. Og når hun løser kryssord, kan hun ha huset fullt av kidnappede småpiker uten å la det forstyrre seg.

Jeg samler sammen alt jeg trenger i kjølebagen og bærer det bort til huset. Det tar litt tid å finne ting i bilen fra under paraplyen, og jeg tar meg god tid. Alle feil skjer når man tar seg dårlig tid. Jeg pakker alle tingene sirlig sammen, og smiler for meg selv. En kjølebag på en campingplass er det minst mistenkelige i verden.

Så fort jeg er innenfor igjen, hører jeg stemmen til Tulla: «Vet du det? Jeg lar deg gå om du vet det! Svar meg! Svar meg for faen!» Trøbbel. Jeg ser min kjære sitte overskrevs på pikebarnet. Hun har et solid grep om håret hennes, og spissen på forskjærskniven min peker en centimeter fra øyeeplet til jentungen. Tulla er ikke sint eller desperat, bare innbitt, opphengt og en smule sprø. Jeg går rolig bort til dem.

«Hva er det, Tullamor?» Jeg tar fra henne kniven. «Du må skjønne at gjesten vår ikke kan svare deg når vi har kneblet henne.» Tulla sier ingenting, bare rekker meg kryssordet. Det er nesten ferdig, men et blankt felt lyser mot meg og lager hull i en rekke vanskelige ord. Hun står fast.

«Nylig avdød,» hveser hun. «Nylig avdød på seks bokstaver, det begynner på L.»

Jeg ler. «Tulla, da. Også alle de ukebladene du leser? Jeg tror det er for tidlig på dagen for deg. Det skal stå «Ledger». Heath Ledger, ikke sant?» Luften går ut av henne, og hun sier ingenting, bare fyller ut bokstavene som mangler.

«Pusen. Lage sånt oppstyr på grunn av et kryssord.» Jeg pakker ut utstyret fra kjølebaggen. Tulla hjelper meg å gjøre istand, finner en bøtte til å samle blod i, kysser meg på kinnet og gliser til jenta på gulvet. Værmeldingen forteller oss at regnet bare er et skybrudd og melder solskinn resten av uken. Masse muligheter for grilling.

Kanskje vi ber med oss noen av naboene også? De kommer ikke til å tørre å si nei, og det er mer enn nok kjøtt.

Virrvarr, du må sette deg i stolen.

—- —-

Da står det mellom Frøken Makeløs og Virrvarr. Som nevnt var finalen klin jevn, det var nesten spooky å se hvor grundig jury og kommentarfelt nullet ut hverandre. Pollen avgjorde. Begge de to siste manglet ett terningøye hos juryen på å vinne hele greia.

**** det overstående skrev jeg klokken 18.00, da avstemningen endte. ******

Resultatlisten klokken 18.00 var:
3. Victoria
2. Virrvarr
1. Frøken Makeløs

Før jeg fikk lukket avstemningen offisielt kom en siste stemme, klokken 18.01. Vi har hatt som praksis å ta med slike stemmer.

Resultatlisten da leseravstemningen ble lukket var:
3. Virrvarr
2. Victoria
1. Frøken Makeløs

Victoria passerte altså Virrvarr på overtid. Men da var fortsatt juryavstemningen ufullstendig.

Klokken 19.30 kom stemmene fra Rockette. De så sånn ut:

Kryssord og campingferie
Terningkast 5
En flott og underlig skrudd historie. Ekstrakudos for å ha fått med alle ordene.

Kartlegging av Googles kompetanse
Terningkast 5
En aldeles herlig ode til Google. Jeg falt spesielt for slutten, som i mine øyne var en veldig kreativ måte å få med murglumf

Drømming om isocamp
Terningkast 6
Dette var en vakker og stemningsfull fortelling. En sånn som setter seg i tankene og hjertet ditt og lever lenge etter du har lest den ferdig. Well done!

Takk til alle som har stemt og deltatt. Rekkefølgen i årets Bloggidol blir presentert med bilder av finalistene i motsatt rekkefølge, først nummer tre, så nummer to, til sist vinneren.

kyssebilde3.jpg

Virrvarr, gratulerer med tredjeplass!

ph226163456010178966.jpg

Frøken Makeløs, gratulerer med andreplassen! Du lyktes i å kopiere Margaret Berger eksakt.

victoria_til_blogg_112546547.jpg

Vi gratulerer vinneren av den aller første runden, Victoria, som vinner av årets Bloggidol!


Juryens finalestemmer

3. mars, 2008

(Husk at bidragene fremdeles er åpne for avstemning, ikke la juryen påvirke deg om du ikke vil.)

Ved denne korsveien er Rockette dessverre indisponert, så i første omgang er det bare VamPus, radiohodeog Iversen som avlegger stemmer.

Kartlegging av Googles kompetanse
VamPus‘ terningkast: 3
– Har sett morsommere versjoner av denne, men får et poeng ekstra for å være kort.
radiohodes terningkast: 6
– Uhyre velskrevet. God ide, godt gjennomført. Overraskende slutt (siden det bygget opp mot en annen slutt enn den som kom). I det hele tatt: Dette var klart bedre enn den jevne bloggpost der ute, og terningen ser på meg med tre par øyne.
Iversens terningkast: 5
– Lett og morsomt. VamPus er så blasert. I likhet med henne slenger jeg på et øye for lengden.

Drømmen om Isocamp
VamPus‘ terningkast: 4
– Liker godt denne stilen. Ville kanskje synes det var slitsomt med slike tekster fra samme blogger over lengre tid, men som en litt drømmende og poetisk lise i hverdagen.
radiohodes terningkast: 6
– Her er det lagt ned mye tid? I tillegg til å demonstrere en sikker stil har bidragsyteren prestert å skrive inn en vakker historie. Dette er vinneren i mine øyne, men det er vel flere som skal uttale seg. Vedkommende som har skrevet dette burde prøve å gjøre noe ut av skriveferdighetene sine. Skaffe seg en blogg, for eksempel?
Iversens terningkast: 3
– Denne teksten blir et offer for min manglende vilje til å like de mer seriøse og lavmælte bloggpostene. Jeg får vel nesten bare beklage. Slutten er søt.

Kryssord og campingferie
VamPus‘ terningkast: 5
– En klar vinner. Ikke bare fordi bloggeren hadde fått med ALLE orda, men også på grunn av den morbide humoren.
radiohodes terningkast: 3
– Ble sittende igjen med en litt blandet følelse her. På den ene siden er ikke dette en trivelig tekst, noe Bloggidolkonseptet nærmest roper på. Og er det litt vel mye Roald Dahl her? På den annen side: Dette er godt skrevet, og teksten leser seg selv, nesten. Enda en liten minus for bruken av kryssord i teksten for å få med flere av oppgaveordene. Men det minuset er veldig lite.
Iversens terningkast: 4
– Litt hat/elsk her. I motsetning til radiohode setter jeg pris på det Roald Dahlske over dette, det gjør meg ingen verdens ting at det er litt utrivelig og brutalt. Dessverre falt jeg ikke for kryssordvrien, jeg satt noen minutter og tenkte at forfatteren sikkert hadde skrevet noe som hadde falt enda mer i smak uten oppgavens begrensende natur. Dumt for meg og dumt for bidragsyteren. Helt på tampen vil jeg også kommentere at jeg er sterk motstander av å pøse på med unødvendige bindestreker i sammensatte ord. Det tar seg ikke ut.


Finalen!

2. mars, 2008

Velkommen til finalen i Norges første Bloggidol! Vi anbefaler deg å lese bidragene før du ser i kommentarfeltet hva andre har stemt. Akkurat nå har du sjansen til å gjøre deg opp en 100% upåvirket mening. I finalen kan du stemme på ett bidrag, fortrinnsvis det du liker best.

Finaletemaet/oppgaven er beskrevet her.

Måtte den beste vinne.

———

Kartlegging av Googles kompetanse

Du kan skrive på alle språk som fins,
kjenner definisjonen av en provins
Vet forskjell på Riesling og Muskatell
og navnet på faren til Alfred Nobel

Du vet hvilke land som har presidenter
og kan kalkulere med koeffsienter
har oversikt over all terminologi
og kan forelese om astrologi

Du vet navnet på alle dyr og fugler,
har kunnskap om indiske stormoguler,
kan analysere lyrikk og prosa
og kjenner til underlig kuriosa

Det er ikke rart at man kanskje tror
at du vet om alt mellom himmel og jord
Men hemmeligheten din avsløres her;
du aner ikke hva en murglumf er

———

Drømmen om Isocamp

Jeg satte meg på bussen, hvilte hodet mot ruta. Vinduet var skittengrått, det var vanskelig å se ut. Musikk på øret. Etter fire stopp gikk jeg av, ble gående med hodet vendt ned mot bakken. Jeg sparket småstein mens jeg gikk bortover veien, mot parken, til benken jeg skulle sitte litt. Jeg hadde store planer om å sette meg ned, tenke på livet, tenke litt over selve livet, hva jeg vil med det og hva jeg faktisk nå gjør med det.

Ute kjentes været ut som en hybrid mellom tidlig vår og sen høst. Foran meg gikk et gammelt par. Mannen holdt kona si i armen, forsiktig, men samtidig trygt. Slik hadde de gått sammen, mange tusen ganger, de fulgte hverandres takt. De smilte til hverandre.

Jeg stusset litt over at jeg umiddelbart hadde kategorisert dem som et ektepar, for hva kunne vel jeg vite om dét, selv om de er gamle kan det jo hende at de

brøt med konvensjonene, rømte av gårde, kanskje mot familiens vilje, fordi hun var gravid og bare 16 år, mens han var ateist og kunne ikke, ville ikke, orket ikke tanken på å gifte seg – og hun hadde ikke et like avklart forhold til å fornekte Gud som det han hadde, men de var sammen, han, hun, de to, snart tre, og de trengte ikke noen Gud så lenge de hadde hverandre.

Jeg hørte at de snakket, og det var ikke om Gud, om å rømme, om ateisme eller om ungdomsgraviditet. De snakket om at de skulle besøke datteren sin som skulle spille i en Høgskulesymfoniorkesterkyrkjekonsert, for ho budde ein stad på Vestlandet og der snakket de visst slik, og det var da veldig mange ord satt sammen i en eneste smørje, men det var sikkert fint, de måtte høre på det, og så skulle de få tatt den turen de ikke rakk i vinter. Jeg hørte den eldre damen snakke om at de kanskje burde fått seg et mer permanent fortelt, hun sa:

-Hadde det ikke vært fint endelig å slå litt rot, også når vi er på tur, du vet jeg har litt vondt i leddene mine, jeg er jo blitt en gammel krok, og det er du også, og du har også vondt, å jo – ikke se på meg med det blikket der, jeg vet det, jeg; Jeg kjenner da deg! Og, vi er gamle og tida har gått. Nå vil jeg sette meg ned med deg, se på sola og puste piano. Planus, vennen min. Jeg har drømt om planus i femti år nå. Jeg trenger at det er litt jevnt under føttene mine.

Og mannen, han tok i mot, han smilte, og sola lagde sølvstråler i håret hans, mens han kikket ned på henne og sa:

-Ja, kjære gamle kona mi, nå skal du jammen meg få den Isocampen du har drømt om så lenge.

Og jeg ble gående bak dem et stykke til, og kan hende så det veldig rart ut, for de gikk med sine gamle, korte, langsomme skritt, mens jeg er mer vant til syvmilssteg, jeg går som regel i raskt tempo, hardt mot asfalten, flisene, parketten. Videre, videre, alltid videre. Men nå, nå ble jeg gående bak dem, for jeg merket at jeg trengte å høre på noen gamle mennesker, to som hadde levd et langt liv sammen og fortsatt snille mot hverandre, eller kanskje aller mest snille mot hverandre fordi de hadde levd sammen så lenge, og ikke at de hadde levd sammen så lenge fordi de var så snille mot hverandre. Jeg tenkte på Odd Børretzen og verdens fineste ode til en kone, men plutselig så var de ikke gift lenger, og verden er full av illusjoner, men teksten til Odd er fin for det, og jeg smiler og gråter og ler av meg selv og mine egne reaksjoner hver gang jeg hører den. Å! Emosjonell, når jeg hører at han sier at

…nå er du en tegning. Et kart over livet ditt og mitt. En tegning av steder og veier vi gikk. En tegning av latter vi lo. En tegning av høstmørke veier. En tegning av gleder vi fikk.

Og da tenkte jeg, at jeg har også lyst til at noen ser på meg og tenker at strekene i ansiktet mitt er de veiene vi gikk sammen, at det ser ut som tegninger av morsomme kvelder hvor vi lo, og snakket om livet, og om alle gledene og sorgene som sammen lager dagene som former et liv, et liv sammen og at det var livet ditt og livet mitt og at sammen ble det

livet

vårt.

Og jeg kunne helt fint tenke meg å sitte i en Isocamp, med en mann som smiler til meg fordi han vet at årene vi har hatt sammen har gitt meg gikt, fordi det har vært så mange år, og gamle koner de får gikt, og at jeg må ha det trygt og varmt og godt på kveldene, men vi er på tur, for vi har alltid vært på tur, og slik skal det alltid være.

Det gamle paret foran meg rappet benken jeg hadde tenkt til å sette meg på. De snappet den rett foran nesen min. Hadde jeg gått litt fortere, hadde jeg gått i tempo, tempo, videre, videre alltid videre, som jeg pleier, hadde jeg sittet på den benken nå, men nå satte de seg ned der, og jeg smilte til dem, slik unge mennesker har lært at de skal smile til gamle mennesker, men aller mest smilte jeg fordi jeg hadde så lyst til å si at jeg håpet de fikk mange gode dager i Isocampen.

———

Kryssord og campingferie

isocamp
«Murglumf! Mnggghhhh! Ngphuuffff!»

Hun lager gurglelyder bak knebelen og det renner litt sikkel nedover haken. Slik hører desperat skriking ut gjennom en gummiball med lommetørkle over. Høyt nok til å høres av meg, lavt nok til å dempes av lyden fra Nitimen. Jeg skrur opp radioen og stryker henne over det svette håret. Ingen på campingplassen kan høre henne.

Vi har en imponerende campingvogn, en av de som ser ut som en portabel hytte. Når vi slår leir, bretter vi ut isocampen vår, og det ser ut som om vi bor i et lite, hvitt hus på landet. Alle andre er på harrytur, mens vi ser så classy ut at grilldress-naboene våre knapt tør hilse på oss. Vi lager klasseforskjeller på campingplassen. Når vi har brettet ut skjøteveranda, bærbare blomsterkasser, utemøbler i teak og montert glassveranda-åpningen og strukket ut parkett-gulvet, kan du stå der med den solblekede parasollen og de feite ungene dine og måpe.

Det eneste vi mangler er en brett-ut-hovmester og bærbart billijardbord. Tulla liker å spankulere rundt i Gucci-bikinien sin, drikke
paraplydrinker og smile overbærende blendahvitt til de mindre vellykkede naboene våre. Den perfekte, solariumsbrune kroppen hennes er en vandrende reklameplakat for Oslo Vests dyktigste plastiske kirurg.

Nå regner det ute, og Tulla sitter sammenkrøllet og løser kryssord. Av og til kaster hun en blikk bort på jenta som ligger bundet og kneblet på gulvet. Hun ligger bare så vidt unna innsyn for naboene, og tilfeldige forbipasserende som skulle haste forbi campingvognen vår, kan se alt Tulla og jeg driver med. Vi er de minst mistenkelige personene i hele verden.

Vi plukket henne opp i går. Hun er ikke en av campinggjestene, hun er lokal. En gave fra oven på den hvitmalte dørstokken vår. Hun var dritings, utmattet og ikke en dag over søtten. Hun hadde stukket fra noen gutter, hadde hun snøvlet. De hadde visst ville gjøre litt av hvert hun ikke var klar for. Vi hadde latt henne spy seg ferdig i den hvite, lekre klossettskålen vår, før vi gav henne to rohypnol i en cola. Hun våknet bundet og kneblet for en liten time siden.

«Snakk om tidenes dagen derpå, hm?» sier jeg. Tulla ler. Hun ler alltid av vittighetene mine.

«Synd det regner. Jeg har så lyst til å grille.» Tulla ser furten ut. Jeg smiler til jenta på gulvet. «Hører du det? Du er trygg så lenge det regner.» sier jeg. Tårene og skrekken lyser av øynene hennes og gurglingen stopper helt noen sekunder. Inne i hodet hennes et sted raser tankene. Hun lurer på om vi virkerlig har tenkt å bruke henne som grillmat, om vi har tenkt å spise henne.

Vi ser hverandre i øynene og jeg smiler til henne. Jeg kommer ikke til å gi henne noe entydig svar. Jeg vil se frykten hennes. Vi har lagt henne oppå en pressening. Hun kommer til å tisse på seg når hun blir redd nok, og vi liker ikke gris på gulvet.

Regnet sildrer langs vindusruten. Jeg liker frykt og Tulla liker følelsen av varme organer mot figrene og kjøtt mot tungen og vi var
meant to be. Jeg tar meg en Martini, P1 surrer i bakgrunnen, snart kommer værmelding og Tulla henger over kryssordet. Jenta bare gråter og er generelt sett ganske veloppdragen.

«Eksamen på enogtyve bokstaver? Hallo? Jeg fatter ikke hva slags norsk de kryssordfolkene snakker, jeg! Kopp blir varmdrikksbeholder, sitteinnrettning blir rumpe! Og noen av disse spørsmålene krever en helt bestemt kulturell bakgrunn. Hør på denne: «Ikke Bjølsenbitch, men..?»»

«Frognerfitter. Den tok til og med jeg, Tullamor.»

«Ja, men du tar poenget, Niels-Christian. Det verste ordet jeg har sett var «Kultur-arrangement» på 34 bokstaver. Vet du hva det var?»

«Nei,» sier jeg og skjenker i en Martini til henne også.

«Høgskolesymfoniorkesterkirkekonsert! Hørt sånt tøv?»

«Aldeles grusomt, darling.»

Jeg henter skarpe filétkniver fra kjøkkenskapet og legger dem utover bordet. Så naturlig som mulig begynner jeg å slipe den største av dem og observerer reaksjonen hos jenta. Hun gurgler, spreller, hikster og setter seg halvveis opp for å se hva jeg driver med. Tulla bryr seg ikke.

«Kompetansekartlegging! Der har vi det!» Hun skåler med seg selv og skriver som en gal.

«Hmm?»

«Eksamen på 21 bokstaver, vel!»

«Ah.» Jeg tester den nyslipte eggen på en tomat fra kjøleskapet. Bladet sklir gjennom tomaten som gjennom vann. Jeg har jentas oppmerksomhet hele veien. Jeg innser at jeg kommer til å trenge en liten sag og noen plastposer, også. Og en frysebag med kjølelementer eller to. «Jeg skal bare ut og hente noen ting, kjære!» sier jeg.

Tulla svarer ikke. Hun har aldri oppmerksomheten sin mer enn ett sted av gangen. Når hun spiser, spiser hun. Når hun knuller, knuller hun. Og når hun løser kryssord, kan hun ha huset fullt av kidnappede småpiker uten å la det forstyrre seg.

Jeg samler sammen alt jeg trenger i kjølebagen og bærer det bort til huset. Det tar litt tid å finne ting i bilen fra under paraplyen, og jeg tar meg god tid. Alle feil skjer når man tar seg dårlig tid. Jeg pakker alle tingene sirlig sammen, og smiler for meg selv. En kjølebag på en campingplass er det minst mistenkelige i verden.

Så fort jeg er innenfor igjen, hører jeg stemmen til Tulla: «Vet du det? Jeg lar deg gå om du vet det! Svar meg! Svar meg for faen!» Trøbbel. Jeg ser min kjære sitte overskrevs på pikebarnet. Hun har et solid grep om håret hennes, og spissen på forskjærskniven min peker en centimeter fra øyeeplet til jentungen. Tulla er ikke sint eller desperat, bare innbitt, opphengt og en smule sprø. Jeg går rolig bort til dem.

«Hva er det, Tullamor?» Jeg tar fra henne kniven. «Du må skjønne at gjesten vår ikke kan svare deg når vi har kneblet henne.» Tulla sier ingenting, bare rekker meg kryssordet. Det er nesten ferdig, men et blankt felt lyser mot meg og lager hull i en rekke vanskelige ord. Hun står fast.

«Nylig avdød,» hveser hun. «Nylig avdød på seks bokstaver, det begynner på L.»

Jeg ler. «Tulla, da. Også alle de ukebladene du leser? Jeg tror det er for tidlig på dagen for deg. Det skal stå «Ledger». Heath Ledger, ikke sant?» Luften går ut av henne, og hun sier ingenting, bare fyller ut bokstavene som mangler.

«Pusen. Lage sånt oppstyr på grunn av et kryssord.» Jeg pakker ut utstyret fra kjølebaggen. Tulla hjelper meg å gjøre istand, finner en bøtte til å samle blod i, kysser meg på kinnet og gliser til jenta på gulvet. Værmeldingen forteller oss at regnet bare er et skybrudd og melder solskinn resten av uken. Masse muligheter for grilling.

Kanskje vi ber med oss noen av naboene også? De kommer ikke til å tørre å si nei, og det er mer enn nok kjøtt.

———

Avlegg 1 kommentarstemme i kommentarfeltet (om du har lyst), gjerne med begrunnelse. Det er også helt greit å stemme på ett bidrag via vår herlige eksterne avstemningsboks (lenke til pollboksen). To stemmer til sammen. Du kan gi max to poeng til ett bidrag, med andre ord. Godt valg!