Vi anbefaler deg å lese bidragene før du ser i kommentarfeltet hva andre har stemt. Akkurat nå har du sjansen til å gjøre deg opp en 100% upåvirket mening.
— — – — —
En historisk-politisk sammenligning på 200 ord
I bystaten Venezia i Renessansen valgte de mest innflytelsesrike familiene et Senat bestående av mellom 200 og 300 personer. Senatet valgte videre «Rådet av Ti» som igjen valgte en «Doge», som den sermonielle og administrative lederen av den oligarkiske republikken.
Tar man en titt over hvem Norge velger inn på Stortinget, så er det også en oligarkisk elite av høyt utdannede personer fra øvre middelklasse.
En adelsmann hadde ikke lov til å kommandere mer en 25 personer. Dermed var det aldri noen adelsmann som fikk bygd opp en privat arme, som kunne styrte republikken innenfra og innføre enevelde. I andre Italienske bystater skjedde dette til stadighet.
Det vi har i Norge i dag er hva man i statsvitenskapen kaller konstitusjonalisme. Man har en grunnlov som det tar tid å forandre. Dermed vil ikke et parti kunne forandre på hele Norges struktur i det øyeblikket det skulle vinne i valg. For å virkelig forandre Norge trengs det en folkelig revolusjon eller en invasjon fra en stormakt. Napoleon knuste Venezia etter 1070 år som uavhengig stat.
Er egentlig Renessansens Venezia og det 21.århundrets Norge så ulike? Militæralliansen er bare med USA istedet for Pavestaten.
— — – — —
Åffer blander han seg inn i det?
– Hvorfor blander Jensemann seg inn prosjektet der nede i Antarktis? Hva prøver han å oppnå med å snakke med de der nede pr telefon med overføring til landets tevekanaler? Minner meg litt om en statsminister som liksom skal være interesert i alt som skjer, *tsh* patetisk assa.
– Han ER der nede! Han ringer ikke til forskerne der nede, han ringer hjem til Norge.
– Åja… *flau nå*
*noterer: Må slutte å prøve å late som om jeg er interesert i politikk og sånt*
— — – — —
Middag på ei pressemelding
På skrivepulten står ein boks med nudlar. Dei er for varme, og eg skriv om born som syng og dansar. Eg skriv om dama som samlar på fyrstikkøskjer, og ei gulrot med to rare utvekstar. Eg skriv om bringebær i november og løvetann i januar. Det ryk av nudlene, dei får venta ei stund til. Eg skriv om alt for fulle bossdunkar, om menn som vil ha veg og kvinner som strikkar kunst. Eg skriv om den vakre solnedgangen og om stormen som tok løeveggen, om hegrar på rare årstider og kommunestyret som vil freda gåsa. Eg skriv om små ting utan samanheng og må ha ein matpause. Og nudlene mine står på ei pressemelding. Stadig fleire kvinner tek doktorgrad. Faktisk disputerte fleire kvinner enn menn ved Universitetet i Bergen i haust. Det skriv eg ikkje om. Det er ikkje godt stoff. Så eg et heller middag på pressemeldinga. Og skriv om verdas lengste løvetann.
— — – — —
Fordommene mine og meg
Jeg er ikke venner med fordommene mine. Jeg blir flau når jeg kjøper glidemiddel av en apotekekspeditør med hijab (som alle vet: de som venter med sex til ekteskapet gjør det bare i misjonærstillingen…), og så blir jeg flau fordi jeg ble flau. Jeg blir flau av overraskelsen min når den snaubarberte, breibeinte jenta i militærstøvler på benken ved siden av, viser seg å vente på guttekjæresten sin. Jeg blir flau når jeg trykker veska litt hardere inntil meg basert på utseendet til en forbipasserende, som like etterpå stopper for å hjelpe ei gammel dame over veien.
Så det hender jeg går og kjefter litt på fordommene mine, eller, hvis virkeligheten passer dem, hveser de selvgodt tilbake til meg, ”hva var det vi sa”.
Noen mennesker, derimot, er gode venner med fordommene sine. Det må være deilig! De ser bare bekreftelser og et og annet sjeldent unntak. ”Alle innvandrere denger faktisk konene sine. Ja, ja, ikke Mostafa, da, han kjenner jeg jo.”
Derfor er det viktig å fortsette å si ”hey! Ikke mobb kameraten min!”
— — – — —
Meninger du burde ha
Du burde være i mot dødsstraff. Hvis du ikke er det burde du bli det.
Jeg gir deg syv gode grunner:
1) Det hjelper ikke å bli frikjent etter 20 år hvis staten har drept deg.
2) Barn og mentalt tilbakestående blir jevnlig dømt til døden.
3) Diskriminering på bakgrunn av rase, kjønn og seksuell legning gir store utslag i hvem som får dødsstraff.
4) Nasjoner med dødsstraff kan ikke vise til nedgang i eller lavere andel av grov kriminalitet.
5) Dødsstraff virker ikke preventivt på mord da de fleste myrder noen i affekt.
6) Å oppbevare noen på en liten celle i åresvis med stadig trussel om død kvalifiserer for tortur.
7) Dødsstraff strider mot retten til liv og er overlagt drap.
Kina, Saudi-Arabia, Iran og USA står for 94% prosent av verdens henrettelser. I 2006 ble det utført nesten 1.600 offisielle henrettelser. 62 land praktiserer dødsstraff.
Tørre tall.
Grov urettferdighet.
Stor lidelse.
Et ønske om hevn er ikke grunn god nok for staten til å henrette noen. Hos Amnesty kan du engasjere deg.
Si nei til dødsstraff i dag.
— — – — —
Det var en gang en blå planet…?
Hvor er trærne, dyrene? Vi hugget dem ned, slaktet dem alle. Hvor er den blå himmelen? Vi fylte den med eksos. Sakte men sikkert inntok vi verden, menneskene, fylte den med våre ting uten å tenke på konsekvensene. Inntil en dag.
Det er ikke til å komme unna, absolutt alt tallmateriale vi har viser at det er vår skyld at polene smelter, dyrearter dør ut og havet stiger. Det er helt forferdelig hvis det skal være vår generasjon – OSS – som skal bli husket som de som ødela hele jorden for oss selv og de som kommer etter. Det er mange store utfordringer. Det er mye å ta tak i, på alle plan.
Men begynn med deg selv. Tenk etter hva du selv kan gjør for å gjøre en endring. Kjøp økologisk. Kjøp fairtrade. Spis mindre kjøtt. Mer grønnsaker. Skru av lyset når du går ut av rommet. Kjør kollektivt. Resirkuler søppelet ditt.
Vi kan gjøre en forskjell, og selv om det er en liten forskjell, er den så uendelig mye større enn hvis vi ikke prøver i det hele tatt. Kanskje en dag er jorden blå igjen.
— — – — —
Jeg er politiker
Jeg sitter i fylkestinget nå. Der har jeg vært siden valget. Før det satt jeg i kommunestyret. At det skulle være så stor forskjell ante jeg ikke. I fylkestinget får jeg inntil 5 kilo sakspapirer til hvert møte, jeg diskuterer med fylkets skarpeste hjerner og prøver å bidra med noe godt til samfunnet.
Jeg er imponert over mine politikerkolleger. De er kunnskapsrike, hardtarbeidende og kloke. De er drevne debattanter og løsningsorienterte ringrever. Når sakene er større enn partipolitikken evner de å se det, og inngår kompromisser alle kan leve med, slik at samfunnet beholder et felles fundament. Slike kompromisser er nesten viktigere enn de sakene vi vinner.
Det er utfordrende å jobbe slik. Det krever meg mer enn jeg ante. Jeg har ikke kreftene til å jobbe på dette politiske nivået i lengden. Når denne valgperioden er over stiller jeg ikke til gjenvalg. Da har jeg gjort mitt. Men jeg er glad for å være her, fordi jeg nå ser hvor tøff en politiker må være. Det er imponerende. Politikerne gjør den viktigste og vanskeligste jobben i et folkestyrt samfunn, ingen tvil om det.
— — – — —
Har vi det for bra eller har vi det for jævlig?
Trygve Hegnar reflekterer over ”Uførebølgen”. Er det riktig at 20 % i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet? 10 % er syke, 10 % er uføre. 1,6 % er registrert arbeidsledige. Av de uføretrygdede er det flest med ingen eller lite utdannelse. I følge statistikken er det slik. Men hvorfor? Undrer Hegnar. Og jeg.
Er våre velferdsordninger så gode at incentivet for å jobbe forsvinner? De eneste jobbene man kan få gir så lite økonomisk at det er mer behagelig å gå på trygd? Er legene for slepphendte med kontrollen? Undrer Hegnar.
Har stoltheten forsvunnet? Stoltheten som sier at ”jeg vil klare meg selv og forsørge min familie”. Stoltheten som gjorde at man bøyde nakken, bet tennene sammen og gjøv løs på alle hinder som kom i sin vei. Undrer jeg.
Eller er kravene og forventningene så høye og vilkårene så dårlige for ufaglært arbeidskraft at de slites ut og forbrukes i løpet av få år? Må de jobbe så lenge, så hardt og på så ubekvemme tider at gnisten forsvinner og flammen slukker? Undrer jeg.
At noe er galt, se det, er nok Hegnar og jeg enige om.
— — – — —
Rettssikkerhet på nett
Saken med Lommemannen har vært mer enn nok omtalt i bloggene den siste tiden. Flere tok til orde for forsiktighet med tanke på å avsløre den fengsledes identitet, mens noen offentliggjorde navnet hans. Nå skal det sies at navnet godt kan kalles en «offentlig hemmelighet», men det er likevel viktig å være klar over hva man gjør når man publiserer mannens navn på nettet.
Medieeksperter går nå inn i debatten og hevder at ikke minst idretts- og kulturkjendiser står fullstendig uten personvern på internett. Som et eksempel nevnes saken der Agderposten for en tid tilbake publiserte en redaksjonell sak ut fra rykter om Stig Inge Bjørnebyes privatliv. Tittelen «Sex-rykteflom på nett» fikk den tidligere Start-treneren til å melde avisen inn for Pressens faglige utvalg (PFU).
Noe lignende vil mange hevde at også tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla var utsatt for.
Vi som skriver blogger bør bli enda mer bevist på den makten vi har i søkemotorene. Det vi skriver blir publisert for all verden i overskuelig framtid. Jeg oppfordrer enhver som har en blogg til å linke til Vær varsom-plakaten, samt ha den i mente hver gang man skriver om sånne saker.
— — – — —
Krise? Hvilken krise?
På den ene siden:
Resesjon.
Forbrukstallene synker.
I Japan er forbrukstallene på sitt laveste nivå siden 2003.
I USA er forbrukstallene lavere enn forventet.
Finansmarkedenes skrekk. Din skrekk. Alles skrekk.
Børsene faller.
Avisene bruker fete typer.
Redusert privat forbruk vil sende oss inn i en alvorlig økonomisk depresjon.
Personlig forbruk utgjør to tredjedeler av den amerikanske økonomien.
Sentralbanksjefen justerer ned renten for å stimulere det private forbruket.
Det private forbruket må opp, opp, opp.
Alt annet er underordnet.
På den andre siden:
En jordklode med begrensede ressurser.
En befolkning med stadig økende privat forbruk.
Om alle i verden hadde samme forbruk som oss, hadde verdens naturressurser vært brukt opp på noen få år. Kanskje måneder.
Miljøvernernes skrekk. Din skrekk. Alles skrekk.
Skoger hugges ned. Oljelagre tømmes.
Avisene bruker fete typer.
To milliarder kinesere og indere følger snart i våre fotspor.
Vi er nødt til å redusere forbruket for at jordkloden fortsatt skal være levelig.
Det private forbruket må ned, ned, ned.
Alt annet er underordnet.
… men hvordan skal vi nå målet om redusert forbruk hvis vi reagerer med full krisemaksimering hver gang forbruket er redusert med en prosent eller to?
Vi lever i en gal, gal verden.
— — – — —
Sak om røkt kjøtt bør ankes til Strassbourg
Ettersom sigaretten har vært min faste følgesvenn i over 20 år, regner jeg meg forlengst blant røykens venner. Da snakker vi uoffisielt, vel å merke. Over 2500 personer har nemlig tatt steget enda lengre og tegnet medlemsskap i RV, altså Røykens Venner. Organisasjonen ble stiftet i forbindelse med at røykeloven trådte i kraft i juni 2004. Foruten å være en interesseorganisasjon med politisk agenda, har RV også gått i bresjen for å opprette såkalte medlemslosjer for røykere. På et hotell i Hardanger har de allerede svidd av noen tusener i et lokale kun forbeholdt RV-medlemmer.
I 2005 grep staten inn og forlangte at losjerøykingen opphører. Det ble det rettssak av. Selv om staten vant i tingretten, fikk røykerne medhold i lagmannsretten. Dermed gikk saken til Høyesterett, som i forrige måned slo i bordet så det sang. Røykerne led et sviende sigarett-nederlag og ble dessuten ilagt saksomkostninger på totalt kr. 264.540,-. Lovdata har publisert dommen på sine nettsider. Du kommer ikke lengre enn til første setning før du oppdager at dommen er ubrukelig. Rikets øverste dommere har sovet i timen og har fullstendig misforstått hva saken handler om. Jeg siterer: «Saka gjeld spørsmålet om røyking av medlemmer i ein såkalla røykelosje…«.
— — – — —
Holdninger og kunnskapsløshet
Uføretrygdede truer velferdsstaten. Vi må kutte i velferden eller øke skattene ble det hevdet. Og straks begynte hylekoret:
Ikke alle som mottar uførepensjon er uføre. Jobbe kan de, men de vil visst ikke! For disse menneskene dreier det seg om holdninger, ikke helse.
Av alle faktorer som fører til uføretrygd er det foruroligende mange som ikke klarer å se lenger enn dette: De vil bare ikke jobbe, og hvorfor skulle de jobbe når de får ræva full av penger uten å gjøre noe?
Sier folk.
Tull sier jeg.
Veksten i uføretrygdede siden 2000 er omtrent som forventet ut fra økningen av eldre i arbeidsstyrken, og burde derfor ikke komme som noen overraskelse.
En ufør gift person med to barn og pensjonsgivende inntekt på 250000 kroner får sin inntekt etter skatt redusert med kr 71000. Ræva full?
Arbeidsuførhet kan aldri forklares ut fra diagnose og funksjonsevne alene, men må forstås som et misforhold mellom personens yteevne og arbeidets krav sier sosialmedisiner Mæland til BT. Det er kompliserte saker. Å peke på holdninger som en hovedårsak er kunnskapsløst på grensen til det idiotiske.
Men hvis vi begynner å skattelegge bullshit burde det være en smal sak å finansiere uføretrygdede i årevis fremover?
— — – — —
Jeg har mistforstått disse etikk-greiene
Norge har masse penger i oljefondet, og for at mye skal bli mer, investerer staten dem i mye forskjellig som gir avkastning. Typiske ting som har gitt avkastning har vært Coca Cola, Colgate og
landminer. Så lenge det er nok krig vil vi alltid få god profitt på oljepenger investert i landminer, et godt valg.
Staten fikk reaksjoner. Var det etisk riktig å investere oljepenger i krig og Cola, egentlig? Regjeringens svar var å spørre om noen kunne etikk-vurdere oljefondet. Det er masse folk jeg tror ville vært istand til den jobben. Fra høyre til venstre sitter det en god del forskjellige folk som ikke synes det er etisk riktig å investere pengene sine i våpen og brusfabrikker som tørrlegger indiske landsbyer. Snill eller slem, liksom.
Hvem har Kristin Halvorsen og co gitt jobben til? Madeleine Albright, Clintons gamle utenriksminister. Et logisk valg, siden hun er mest kjent for bombing av utvalgte landområder på Balkan og økonomisk sanksjonering av Irak. 500 000 barn døde som følge av sanksjonene. «Nødvendig pris å betale for å knekke Saddam Hussein,» syntes Albright.
Jeg har nok misforstått hva «etisk» betyr. Jeg håper det.
(kilde: Norwatch)
— — – — —
La det være slik det er!
Nå er det fremmet forslag om å tvinge far hjem til bleieskift og husmorplikter i 1/3 av permisjonstiden. Da lurer jeg på: -Har far passet på kosten i 9 måneder? -Har far fått bekkenet skøvet fra hverandre slik at det ikke vil fungere optimalt på rundt om to år? -Har far stått opp midt på natten for å være matfat? Har far hatt omtrentlig 10 kg ekstra vekt i flere måneder?
Selvfølgelig trenger barn sin far. Såklart er det sunt at far og barn har mye kontakt. Men det er da alt hva man gjør det til selv? De trenger da vel ikke tvinges hjem, om ikke de higer etter det selv? Dessuten kan mødre godt utnytte tiden bedre. Trene opp kroppen, amme seg ferdig, knytte relasjoner til barnet. Hvorfor heller ikke utvide hele permisjonen med 1/3 av det opprinnelige? Selv om det ikke er slike goder i andre land. Selv om det ikke alltid har vært slik. Men hovedpoenget er at foreldre bør få bestemme selv! Så hvorfor endre noe som fungerer godt for flest per i dag? Det går faktisk an å dele en permisjon slik at det passer for begge.
Ja til at mor og far får bestemme selv!
— — – — —
Avlegg ett stykk kommentarstemme i kommentarfeltet (om du har lyst), gjerne med begrunnelse. Det er også helt greit å stemme på ett bidrag via vår herlige eksterne avstemningsboks (lenke til pollboksen). To stemmer til sammen, altså. Du kan gi to stykker til ett bidrag, eller dele broderlig på de to du likte best. Dette er ganske enkelt. Godt valg!
Sendt av Red. 
